Hva med noen aktiviteter

Lys og optikk

Aktiviteter

 

Hva er lys?

Lage radiometer som omformer lys til bevegelser
For å lage et radiometer trenger man f.eks. et telysbeger, spiss nål, isoporbit og syltetøyglass i tillegg til ei saks, et stearinlys og gjerne også litt netting. Siden radiometeret blir bedre jo blankere den ene siden av vingene er og jo svartere den andre siden er, så kan det være aktuelt å pusse telyset litt utvendig med f.eks stålull før telysbegeret klippes opp slik som vist på bildet. Klipp gjerne 8 snitt inn til ringen i bunnen og bøy så vingene slik at de blir stående mest mulig vertikalt. Den enkleste måten å gjøre baksiden svart er å sote den med et stearinlys hvor flammen når opp til en netting av metall eller noe tilsvarende. Stearinlyset gir da en svart røyk og når man holder baksidene til de 8 vingene i denne røken vil de bli svarte. Jo svartere vingene er jo bedre. Den ferdige "propellen" plasseres så på spissen til ei nål som i sin tur er plassert på f.eks. en isoporbit. Det kan være litt vanskelig å finne balansepunktet, men om nåla er spiss, så skal det gå ganske greit. Syltetøyglasset plasseres så over det hele for å hindre at små luftstrømmer forstyrrer eksperimentet. Hvis det hele er gjort på en ok måte, vil man oppleve at propellen vil gå rundt i lys fra en OH eller i sollys, men ikke i vanlig lampelys. Merk at det kan gå litt tid før propellen kommer i gang fordi propellbladene må varmes opp. På de ferdigkjøpte radiometer er propellbladene svært tynne og oppvarmingen går raskt, men her vil det ta litt lenger tid.

Forklaring av virkemåte: Før man forklarer virkemåten kan det være lurt å la elevene komme med sine tanker om hvorfor propellen går rundt. Forklaringen er at lyset vil varme opp vingene og mest på den siden som er svart. Svarte flater absorberer lys bedre enn blanke flater. Den svarte flata vil da få en temperatur som er høyere enn omgivelsene og vil da avgi varme til luften omkring. De luftmolekylene som befinner seg nær den svarte siden vil bli litt oppvarmet og dermed få større bevegelser enn de luftmolekylene som er nær den blanke siden og  følgelig vil også trykket bli høyest ved den svarte siden. Derfor vil vingene gå rundt. Når lystilførselen opphører vil temperaturene utjevnes og propellen vil stoppe opp.

Lys og skygge:
-En OH gir sterkere lys enn en lommelykt. La OH'n lyse mot en lys vegg, tavle eller papirark og studer skyggebildet til ulike gjenstander og tegn gjerne omrisset slik at man får en avbildning.

-På en solskinsdag kan man observere egne skygger. En lek går ut på å prøve å trø på hverandres skygger uten at andre trør på egen skygge. Man kan videre utfordre elevene med spørsmål som: Hvem kan lage den lengste eller største skyggen? Hva bestemmer lengden på skyggen? Hva bestemmer størrelsen på skyggebildet?. osv.

- Snakk om lys/mørke/skygge. Gi eksempler og prøv og forklar hva som ligger i disse begrepene. Hva er sterkest av lys eller mørke? Er det likeverdig å si at 'mørket sprer seg' og 'lyset forsvinner' (En definisjon av mørke er mangel på lys)

-Om vi holder et tent stearinlys foran oss vil vi ikke kunne se gjennom flammen, men om vi holder det samme lyset i lysstrålen fra en overhead vil ikke flammen kaste skygge. Forklaring?

Gjennomsiktig - gjennomssinnelig - lystett
-Finn eksempler på lystette, gjennomskinnelige og gjennomsiktige stoff. Hva er hensikten med å bruke de ulike stoffene i de ulike eksemplene. (Vindu er gjennomsiktig fordi.. Klær er ikke gjennomsiktig fordi..)

-Vis at man kan se ting gjennom en bit av et matpapir om matpapiret ligger tett inntil gjenstanden, men ikke når det er en viss avstand mellom gjenstanden og matpapiret. Forklar dette.

-Hvor mange papirark må man bruke for å stoppe alt lys? Plasser en dorull tett inntil øyet og legg papirark foran åpningen. Med dette instrumentet kan man også se at fingrene er gjennomskinnelige og at de inneholder rødt blod.  '

Utforskning av lys
Læreplanen sier at utforskning av omgivelsene er et mål. Er det mulig at elevene skal kunne "oppdage" naturen ved hjelp av systematiske observasjoner og eksperimenter? Er det f.eks. mulig at elevene på egen hånd kan komme fram til loven om lysets rettlinjede bevegelse. Her følger noen oppgaver som kanskje kan fremelske en slik forskning.

1 Hva tenker vi på når vi hører ordene lys, mørke, lysstråle og skygge? Skriv stikkord til hvert ord samt ei setninger som inneholder ordene.

2 Kryss av for de påstandene du er enig i:
[ ] Mørke er mangel av lys.
[ ] Hvis det ikke var mørke rundt stjernene hadde vi ikke sett dem?
[ ] Vi ser ikke et svart hull (eks brønn), men bare det som er rundt.
[ ] Om dagen ser vi lysstråler fra et svart hull, men ikke om natta.
[ ] Skygge er mangel på lysstråler.
[ ] Skygger kan bli like lange som lysstråler.
[ ] Bare sola kan lage lysstråler.
[ ] Det kan være skygger uten at det er lysstråler.
[ ] Det kan være lysstråler uten at det er skygger.

3 Utstyr: Overheadprosjektør eller sol, papplate, linjal, blyant og ulike figurer. (Skriv svar på et kladdeark) Lag skygger på papplata på ulike måter. Legg spesielt merke til grensen mellom lys og skygge. Bruk linjal og undersøk om disse er rette som en linjal. Studer f.eks. skyggene fra en ball og en terning. Hva er det som bestemmer om skyggene er rette som en linjal eller ikke? Plasser papplata slik at lysstrålene treffer den nesten parallelt med plata. (Spør hvis dere trenger hjelp). Stikk en blyant gjennom papplata nærmest lyskilden. Hvor lang tror dere skyggen fra en blyant kan bli? Kan den f.eks. bli 1 mm og 1m? Hva er det som bestemmer hvor lang den blir? Undersøk skyggen fra blyanten og finn ut om den er rett som en linjal. Tror dere at lys alltid går i rette linjer?

4 Utstyr: papplate, nåler, linjal. (Skriv svar på et kladdeark) Om vi vil undersøke om lyset går i rett som en linjal på en mer nøyaktig måte kan vi bruke "siktemetoden". Legg papplata på pulten og sett opp endel nåler etter hverandre slik at vi bare ser en nål når vi kikker inn mot nålene langs pulten. Kan dere bruke regelen(e) fra oppgave 3 for å begrunne hvorfor vi ikke ser nålene bak den nærmeste. Lag en mest mulig presis og generell regel om hvordan lys oppfører seg. Skriv denne i arbeidsboka og tegn fra forsøkene.

Refleksjon


Hjemmelaget stativ som gir stabilt speil i alle vinkler

Speiltips
I en klassesituasjon kan det være nyttig å ha mange speil. Små speil kan da lages ved å skjære et større speil opp i biter ved hjelp av glasskjærer. På et slikt lite speil kan vi videre feste et stativ som gjør at vi kan plassere speilet i ulike vinkler på et bord. Stativet lages av en bit av et panelbord som har fått skrudd på en vridbar arm. Speilet festes så til sporet i panelbordet ved å presse en bit av en sykkelslange, strikkbit eller annen gummi sammen med speilet inn i sporet. Ved hjelp av to slike speil kan vi da gjøre forsøk med ulike typer speiling.

Et speil vil lage en avbildning som er speilvendt. Om vi studerer ulike bokstaver gjennom et speil vil vi f.eks. finne at de bokstavene som har minst en symetrilinje vil kunne se rett ut inni speilet selv om de er speilvendt. Andre bokstaver og hele tekster vil bli speilvendt og dermed vanskelig å lese. En oppgave kan være å lage ord som fortsatt ser ut som ord når vi ser dem gjennom et speil. Ordet 'BEKK' kan se uforandret ut i et speil mens ordet 'MOT' vil kunne bli til et annet ord når vi ser det gjennom et speil. Hvis vi plasserer et speil nummer to slik at vi ser på en tekst gjennom to speil vil vi se at vi får tilbake en normal tekst. Vi kan med andre ord si at et ekstra speil vil snu et speilvendt bilde tilbake til et normalt bilde. Hvis vi lurer på hva som kjennetegner et speilvendt blide kan vi se på baksiden av et ark med tekst på kun en siden. Når vi holder dette arket opp mot lyset og ser på det via et speil vil vi se at teksten blir normal. Det betyr da at det bildet vi får når vi ser i et speil svarer til det vi får når vi ser bilder eller tekster fra baksiden. Periskop som brukes i ubåter er i prinsippet en sammenstilling av to speil. Et slik periskop kan lett demonstreres ved hjelp av to småspeil i rammer slik figuren viser.


A) Relativt mye av lyset fra speil 1 havner utenfor speil 2(lyset sprees mye)
B) Det meste av lyset som treffer speil 1 vil også treffe speil 2 (nesten parallelle lysstråler)

En laserstråle kan reflekters mange ganger uten at lysstyrken blir merkbart mindre.

Et speil kan også snu retningen til lysstråler. Speilet på toppen av en OH er et eksempel på dette. Et slikt speil flytter da et lysfelt fra ett sted (taket) til et annet (lerret på veggen). En øving hvor flere elever kan engasjeres kan da være å reflektere sollys til et sted som det normalt ikke når fram. Om det ikke er sol den aktuelle dagen man i stedet bruke lys fra en pekerlaser siden dette også er et lys som består av relativt parallelle stråler. Når strålene er parallelle er det mulig å speile strålene mange ganger uten at lysstyrken tapes nevneverdig. Lyset fra ei vanlig lampe eller en OH har på den andre siden stråler som sprer seg relativt mye ut til sidene og om man prøver å speile slikt lys vil man oppdage at intensiteten synker relativt fort. Om vi bruker to like store speil vil vi da raskt oppdage at det er lite av det lyset som kommer fra det første speilet som treffer det neste speilet hvis vi bruker OH eller vanlig lyspære som kilde. Hvis vi derimot bruker sollys eller laserlys hvor lysstrålene er nesten parallelle, vil vi se at hoveddelen av lyset fra det første speilet også treffer det neste speilet og derfor når dette lyset mye lenger enn lys fra vanlige pærer. Oppgaven til elevene kan da være å reflektere lyset flest mulig ganger eller å føre det til områder som forutsetter at de bruker mange speil. Elevene vil da ganske raskt oppdage at lysstrålen blir for ustabil om de holde speilene med hendene og de må derfor bruke ovennevnte stativ og plassere dem i vinduskarmer, på bord ol. og så bruke det ovennevnte stativet for å gi den reflekterte strålen rett retning. De vil da også fort oppdage at sola forflytter seg hele tiden og de trenger derfor en person til å justere det første speilet med jevne mellomrom.

Oppgaver:
-Hvis man holder et lite speil i sollys eller laserlys så kan man styre en reflektert stråle i ulike retninger. Gjennom prøving og feiling vil elevene vil relativt raskt finne ut hvordan de må holde speilet men det er også nyttig for dem å prøve å forstå hvilke to vinkler som er like og så i neste omgang prøve å formidle videre til andre hva som skjer ved speiling.

-En neste oppgave kan da være å sende en stråle (sollys eller laserlys) fra speil til speil, og ulike grupper kan da få i oppgave å føre en lysstråle gjennom et rør, rundt en bok slik at det ser ut som om den gikk gjennom boka ol. v.h.a. flere speil

- Utstyr: Papplaten, et speil, en vinkelskive og ei lommelykt. La strålen fra lommelykta lyse langs papplata og treffe speilet. Vri på speilet og prøv å finne en regel som gjelder for det dere ser. Skriv regelen på et kladdeark.

- Plasser to nåler på papplata. Plasser så et speil litt på skrå bak bakerste nåla. Kan dere så plassere flere nåler på framsida av speilet som ikke blir synlige fordi de synes å være bak de andre nålene. Tegn på pappen en rett strek gjennom nålene og en strek der speilet står. Vri speilet litt og flytt nålene slik at de igjen blir "usynlige". Tegn nye streker med en annen farge. Bruk vinkelskive og mål om det på de strekene som er funnet finnes noen vinkler som er like.

-Læreren beskriver et problem med et litt for høgt gjerde rundt en idrettsplass og utfordrer elevene til å tenke på hvordan speil kan brukes for å se hva som er bak gjerdet. La de prøve å lage et periskop, og om tid og utstyr tillater kan de lage et av f.eks. en melkekartong(er) og to speil.


Kikkehull og enveisspeil

-Lag et speil hvor man ikke blir avbildet speilvendt. ("rettvendt speilbilde"). Man trenger da to speil. I det nye speilet kan man enten se på seg selv eller en annen og generelt er det nyttig å legge inn nye krav til elevene slik at de får mer øving i å anvende den lærdommen de har lært om speil og videreformidle ting til andre. Hva er f.eks. forskjellen på det man ser i dette speilet og det man får om man bruker ett speil på et foto slik figuren viser

- Sladrespeil er et vanlig navn på speil som er plassert slik at man kan se ting man normalt ikke kan se. Eksempler?

-Enveisspeil er et vanlig navn på flater hvor man bare kan se gjennom i en retning. Nå er det ikke mulig å lage "enveisventiler" som bare slipper lys gjennom i en retning, men det er likevel to prinsipp som kan brukes for å gjøre det slik at Per ser Kari og ikke omvendt. Spør gjerne elevene om de har forslag før man demonstrerer det som følger: Prinsipp 1: Om Per kikker gjennom et lite hull vil han kunne se Kari, uten at hun ser ham. ( kikkehullprinsippet). Prinsipp 2: Alle har vel opplevd at det er vanskelig å se noe inni et hus gjennom et vindu om det er sterkt lys utenfor. Tilsvarende er det vanskelig å se ting utenfor huset gjennom vinduet om det er lyst inne og mørkt ute. Problemet er at glass alltid vil reflektere litt lys og det reflekterte lyset vil da overdøve lyset som kommer gjennom glasset. Et vanlig glass eller en bit av et lysark vil aktså kunne fungere som et enveisspeil om lysforholdene på de to sidene er tilstrekkelig forskjellig. To doruller med et lysark mellom demonstrerer da dette prinsippet.


Glass vil både slippe gjennom lys og reflektere lys

-Plasser to speil slik at man får mange avbildninger av f.eks. et stearinlys. Prøv og forklar hvorfor man får så mange avbildninger

- Tegn f.eks. en stjerne på et ark slik figuren under viser og prøv så å følge strekene helt rundt ved bare å se i speilet.

 

Demonstrer lysstråledeling ved hjelp av glass
Om vi ser bort fra vanlige speil som reflekterer nær 100% av lyset som treffer dem, så vil vi i de fleste tilfellene man har en refleksjon oppleve at en stor del av lyset ikke blir reflektert. Lysstrålen vil med andre ord dele seg opp i to eller flere deler. Dette kan vi da enkelt demonstrere om vi lar en strålen fra en laserpeker treffe en glassbit som holdes litt på skrå. Man vil da se at hoveddelen av lyset går gjennom glasset, men noe lys vil da også bli reflektert. Hvis vi studerer det reflekterte lyset nærmere så vil vi også kunne observere at det reflekterte lyset har delt seg opp i to (eller flere) stråler. Dette forutsetter blant annet at glasset er relativt tykt og at vinkelen mellom strålen og glassflaten er relativt liten. Ulike glasstyper vil reflektere mer eller mindre lys og om man ikke ser to reflekterte stråler kan det skyldes en uheldig glasstype (eks. bildeglass som er litt matt på den ene siden eller annet). Merk ellers at strukturer i selve glasset også kan medvirke til å gi flere reflekterte stråler.

 Lysbrytning

Lysbøying i luft. For å overbevise elevene om at temperaturforskjeller i luft vil bøye lyset kan vi tenne et stearinlys og holde det i lysstrålen fra en OH. Temperaturen vil da være høyest rett over flammen og på skjermen vil vi da se bevegelser i lyset fra OH'n som skyldes at lyset bøyes i overgangen mellom varm og kaldere luft. Merk at vi ser avbøyningen av lysstrålene best når lyset er urolig. Her er det ellers verd å merke seg at lyset fra OH'n går rett gjennom flammen i stearinlyset (flammen kaster altså ikke skygge). Når vi ser lite endring i lyset som går gjennom flammen så skyldes det at temperaturen ikke er så høy her som lenger oppe. Grunnen til at OH-lyset går gjennom flammen mens vi til vanlig ikke kan se gjennom flammen har da noe med lysstyrkeforhold å gjøre. Det som til vanlig befinner seg bak et stearinlys vil da sende ut mindre lys enn selve stearinlysflammen og derfor vil stearinlyset "overdøve" lyset fra bakgrunnen om vi prøver å se bakgrunnen gjennom stearinlysflammen. Men om vi f.eks. holdet et hvitt ark i lyset fra en OH nær speilet og holder et stearinlys foran, vil vi kunne se gjennom stearinlysflammen. Årsaken er at det reflekterte lyset fra papirarket er sterkere enn det lyset som kommer fra stearinlysflammen.

 

Lysstråler bøyes i overgangen mellom luft og andre stoff
Når lys går på skrå mellom luft og vann vil lyset brytes mye mer enn når lyset går gjennom luft med ulik temperatur. Den brytingen man får i ei vannflate kan vi lett demonstrere med vann i ei skål. Plasser f.eks. en mynt i ei tom skål og se ned i skåla fra en vinkel hvor mynten blir bak kanten. Fyll så vann i skåla og da vil vi kunne oppleve at vi kan se mynten over kanten. Årsaken er da at lyset bøyes/brytes i vannflata. Det er også mulig å stikke en blyant eller noe annet på skrå ned i vannet og da vil vi se at den får en "knekk" ved vannskorpa. Disse og andre forsøk kan da lett forklares ved hjelp av regelen ovenfor som sier at lyset bøyes mot mediet med lavest lysfart.

Optikk

Fysikksløyd med linser
Til daglig omgir vi oss med mange forskjellige optiske instrumenter. I skolesammenheng kan det være aktuelt å lage slike instrumenter ved hjelp av enkle hjelpemidler. Dette kan virke motiverende på elevene samtidig som de lærer teorien bedre når de får gjøre praktiske forsøk. Til forsøkene nedenfor trenges diverse doruller/tørkeruller, litt tynn plast/papir, lysbilde/dias i ramme, og noen linser. Aktuelle linser er +5, +10, +15, +30 og ev. -15.

Lupe/brennglass Bruk ulike linser som luper. Hvilke er best? Hvilke er ikke brukbar? Bruk ulike linser som brennglass. Hvis det ikke er sol kan en overhead (OH) gjøre nytte. Hva er avgjørende for hvor varmt det blir? Bestem brennvidden til noen linser v.h.a. linjal og lys fra sola (ev. OH) som er tilnærmet parallelt. Tips: Konvekse linser vil sammenstilt med en tilsvarende konkav gi uendret lys ut. Tegn og forklar.

Fotoapparat Sett en +15 linse i enden av en dorull og gjennomskinnelig papir/plast i enden av en annen dorull med ulik diameter. Skyv så disse inn i hverandre. Blend gjerne av rommet og rett "fotoapparatet" mot vinduet. Hva må vi gjøre for å få vinduskarmen skarp og hva må vi gjøre for å få horisonten skarp. Lag en blender med fingrene eller en papirbit med hull i og se om det har betydning for dybdeskarpheten. Tegn og forklar.

Lysbildeapparat Sett ei +10 linse inn i en tørkerull. Bruk f.eks. tegnestifter eller spiker for å holde linsa på plass. Plasser en pæreholder med pære i et av fokusene til linsa ved å presse polene til pæreholderen gjennom tørkerullen (se figur). Fest så tørkerullen samt en dorull med tegnestifter til en trebit, slik at et lysbilde/dias kan plasseres mellom dem. Fest så en +15 linse i enden av en tredje dorull som så skyves inn i den andre dorullen (se figur). Det må være forholdsvis mørkt for å bruke dette lysbildeapparatet så rommet må avblendes. Hvordan må bildet plasseres for at det skal bli rett på veggen? Demonstrer hva som menes med speilvendt. Hva skjer hvis vi skifter ut objektivet med ei som er sterkere eller svakere? Tegn og forklar og noter på avstander mellom de ulike delene.

Kikkert Plasser ei linse på +15 i enden av en dorull og ei linse på +5 i enden av en annen. Sett dem sammen og hold øyet litt fra den sterkeste linsen. Hva er okular og hva er objektiv? Hva må avstanden mellom linsene være for at en fjelltopp i det fjerne skal bli skarp? Hva må vi gjøre for å stille skarpt på noe som ligger nærmere? Se med ett øye gjennom kikkerten og ett øye utenom og bestem forstørringen. Hva er forskjellen på denne kikkerten og en vanlig prismekikkert? Tegn og forklar og noter ned avstander mellom de ulike delene.

Mikroskop Plasser ei linse på +5 i enden av en tørkerull og ei linse på +10 i enden av en dorull med litt ulik diameter. Hold øyet forholdsvis langt fra den svakeste linsa. Hva er okular og hva er objektiv? Se på en linjal gjennom mikroskopet med ett øye og direkte med det andre øyet. Hva er forstørrelsen? Tegn og forklar og noter avstander mellom de ulike delene.

Litt om syn og synsbedrag

Linser
-samlelinse samler lysstråler i et punkt (konveks/+) (brennglass)
- spredelinse sprer lysstråler (konkav/-)

-samlelinse vil lage forstørrede avbildninger (lupe)
- spredelinse vil lage forminskede avbildninger

En vanndråpe som lupe
Den enkleste lupen man kan lage selv er å slippe en dråpe vann ned på et lysark og så se gjennom dråpen ovenfra slik figuren viser

Øyemodell Figuren til høyre viser prinsippet for hvordan den optiske delen av øyet virker. Hovedprinsippet er at det blir en opp/ned avbildning av omgivelsene bak på netthinnen som da avleses og tolkes av et nervesystem.

Nå er det vanlig i skoleverket å presentere ulike modeller av øyet som da samtidig er en modell av et fotoapparat. Ofte foreslår man at man lager en boks som likner på den som er vist til høyre. Denne har et lite hull i siden som vender mot objektet og et gjennomskinnelig matpapir over hele baksiden. Teksten til den aktuelle figuren sier så at vi kan se en avbildning på matpapiret. Bruker man en boks som den som er vist på figuren og om man så holder den mot et vindu, vil man se en avbildning av vinduet på den gjennomskinnelige bakveggen av matpapirforutsatt at det er mye lysere ute enn inn. Vanligvis blir denne avbildningen lyssvak (ved lite hull) eller uskarp ved større hull og figuren til høyre er derfor misvisende.

En bedre modell kan man lage av en dorull og hvor man fester en papplate med hull på framsiden og dekker baksiden med matpapir. Om man så holder en ekstra dorull inn mot matpapiret og kikker inn bakerst i denne andre dorullen vil man sannsynligvis se en bedre avbildning av vinduet enn i modellen ovenfor. Hovedfortrinnet med denne andre modellen er da at det blir så mørkt omkring det gjennomskinnelige matpapiret at det er letter  å se avbildninger av lyssvake objekt.

En annen fordel med denne modellen er at den kan forbedres og gjøres mer lysfølsom om vi erstatter papplaten med hull med en linse. Linsen bør da ha en brennvidde (f-verdi) som er lik lengden til dorullen eller litt mindre. Etter denne nye forbedringen vil det komme mye mer lys på matpapiret, men ulempen er at bildet bare blir skarpt for en bestemt avstand. I fotoapparat endres avstanden mellom filmen og linsen når man stiller skarpt (fokuserer), mens i øyet er det muskler omkring linsen som endrer tykkelsen når man fokuserer.

Det er også mulig å bruke plaktembalasje i forbindelse med øyemodeller og andre optiske instrument. Hvis man skjærer hull i endestykkene kan man plassere ulike ting som linser, papplate, matpapir oa. inni dem og så plassere disse i enden eller inni papprullene på ulike steder (hvis man også skjærer av stoppkanten). På bildet til høyre vises det man trenger i forbindelse med en øyemodell. Matpapiret er her forsterket med papp som er limt rundt kanten. Dette gjør da at matpapiret blir mer varig og blir lettere å feste inni et endestykke.

To øyner for å bedømme avstand
En øvelse som viser hvor viktig det er med to øyner (sterosyn) er å sammenlikne hvor lett det er å pele på en prikk med en blyant når man bruker ett og begge øynene. Se figur.

To øyner ute av fokus kan skape synsbedrag. Det at vi har to øyner med en viss avstand mellom kan på den andre siden skape ulike synsbedrag. Det enkleste er vist i figuren til høyre. Når det ene øynet ser gjennom en dorull vil det kun se en i en sirkel rett fram mens det andre øyet ser en hånd. Hvis man så fokuserer øynene på noe langt borte vil det vanligvis se ut som om det er et hull i hånda. Hjernen vår vil med andre ord kombinere det vi ser i de to øynene og sette de to bildene fra de to øynene sammen til noe som vi vet er feil.

Månen og raketten i figuren til venstre kan av samme grunn begynne å bevege seg i forhold til hverandre om vi ser på dette bildet fra en relativt nær avstand uten å fokusere.

En annen måte å utnytte denne avstanden mellom øynene er de såkalte 3D-bildene (bilder som ser ut som de har tre dimensjoner) som er produsert av datamaskiner. Prinsippet er da at de samme mønstrene opptrer flere steder ved siden av hverandre og øynene kan da om man slapper av og ikke fokuserer på bildet, forveksle to nærliggende mønster og tolke en liten ulikhet som dybde eller en tredje dimensjon.

Den blinde flekk er et annet fenomen man ofte nevner i sammenheng med synet vårt. Den er forårsaket at det på netthinnen finnes et sted som mangler synsceller som da har en viss avstand fra set stedet som hovedbildet dannes. Når vi bruker begge øynene vil den blinde flekken ikke skape problemer, men om vi holder for de venstre øyet og stirrer på tryllekunstneren mens vi fører øyet nærmere arket vil vi før eller senere se at kaninen til høyre for tryllekunstneren forsvinner.

Etter at syncellene på netthinnen har registrert bildet skjer det endel viktige og nyttige tolkninger på vegen mot et bevisst bilde i bevistheten vår, og disse kan da gjøre at vi kan tolke ulike ting litt forskjellig fra det som er virkeligheten. Størrelser vil f.eks være relative i forhold til noe og når vi skal bedømme størrelse vil omgivelsene spille en rolle. På figuren til venstre er de to grønne sirklene like store, men omgivelsene vil da "lure" oss til å tro at den til høyre er størst.

Linjer vil ofte bli tolket inn i et slags perspektiv som hjelper oss med å beregne størrelse på ulike deler av omgivelsene. Ved å så legge inn visse distraherende linjer i ulike bilder kan disse få hjernen vår til å tolke figurer som er like store for ikke å være det. I figuren til høyre vil de aktuelle linjene være parallelle og like lange, men det er da ikke slik hjernen vår tolker situasjonen og grunnen er nettopp de ekstra linjene som er føyd til. I figuren til venstre er de tre silhuettene like store, men linjene som etterlikner en korridor vil da gjøre at vi tolker det slik at den bakerste figuren er størst.

Her følger videre et par såkalt umulige figurer. Her vil vi da understreke at vi ikke bør vie mye oppmerksomhet til slike såkalte synssbedrag. Ofte er det relativt komplisert å forstå hvordan de oppstår. Konsekvensene om vi bringer dem inn i skoletimene er sannsynligvis bare at vi avsporer oppmerksomheten fra det sentrale med lys og syn og skaper forvirring. Når vi har tatt med noen eksempler her så er hovedgrunnen gi noen forståelige kommentarer som ofte mangler i de bøkene hvor de dukker opp. Her vil vi videre hevde at vi bør være glad for at skaperen har ordnet synet slik at det er inkludert noen tolkningsprosesser i synet. Om synet ikke hadde vært organisert på den måten hadde vi sannsynligvis fungert mye dårligere i den virkelige verden og vi bør derfor være forsiktig med å karakterisere disse fenomene som "synsfeil". 

I forbindelse med synet vårt er det også endel uoppklarte mysterier som har tilknytning til hvordan synsbilder og farger kodes før de sendes til hjernen og blir et bevisst bilde. Når man f.eks ser på firkantene til venstre ser vi noen tilsynelatende grå flekker ved hjørnene. Det er vanskelig å forklare årsaken til disse. 

 Om man klipper ut figuren til høyre og dreier den rundt ved hjelp av en snurrebass, vil de fleste se farger selv om det vi egentlig ser er sort og hvitt. Det er med andre ord den raske vekslingen mellom lys fra en hvit flate og ikke lys fra en sort flate som gjør at vi ser farger, og de ulike fargene i spekteret er da avhengig av blinketiden for lyset. Strekene på figurene til venstre kommer kortere eller lenger tid før/etter den svarte flaten som ikke sender ut lys, og det er da dette som gir de ulike fargene. Dette forteller da at frekvenser er en viktig side ved synet, men som sagt har man ennå ikke forstått hvordan synet virker. Det er imidlertid klart at det er mye mer avansert enn den billeddanningen vi f.eks.har i videokamera.

Om etterbilde (fra Andersen,Øgrim:Fysikkforsøk 1979)
Lag et lysbilde av en gjennomsiktig E på svart bakgrunn. Vis E-en på lerretet. Se intenst på midten av E-en i 15-30s (tell langsomt til 15). Skyv bildet unna så det kommer en hvit skjerm i steden. Se på etterbildet.
 Lag et lysbilde med ulike farger på ulike deler av E-en. Etterbildet blir farget. Kanskje er fargene i etterbildet komplementærfarger til de virkelige fargene, men fargene i etterbildet skifter med tida.
Etterbildet av en lampe kan kanskje vare i 15 min i et mørkt rom. Det egner seg godt når man skal har 7-12 års barn til å sove om kvelden. Få dem interessert i etterbilder. La dem se på lampa i om lag 20 s etter at de har lagt seg. Slå av lyset, og be dem si fra når de ikke ser etterbildet lenger. -De sovner lenge før.

Når det gjelder virkelige synsfeil så vet vi endel siden disse ofte henger sammen med synlige endringer i øyet eller andre steder. Om det f.eks. er linsen som har problemet kan man ofte fikse ting med ekstra linser. Når det gjelder fargesyn ol er det imidlertid mer komplisert og legevitenskapen kan stort sett bare konstatere feilen uten å kunne gjøre noe med det. En synsfeil med relativt stor utbredelse men forholdsvis små konsekvenser er knyttet til at noen mennesker ikke ser forskjell på rødt og grønt. Tallene til venstre fremkommer som røde tall på grønn bakgrunn (øverst) og omvendt (nederst) og de som ikke ser forskjell på disse fargene vil da ikke se tallene. Figuren er med andre ord en test på om man har problemer med disse fargene eller ikke.

 

Fargespredning

Oppdeling av hvitt lys i farger
Når vi skal dele hvitt lys opp i farger er det i prinsippet to måter å gjøre det på. Enten bruker man prisme eller så bruker man gitter. Her følger noen praktiske tips til hvordan vi kan gjøre dette med enkle midler. Ei CD-plate er da billig og lett tilgjengelig erstantning for tradisjonelle gitter og derfor vil vi anbefale å bruke vanlige glassprismer og CD-plater i skolen. Men også andre ting kan gi et fargespekter. Bruken av CD-plate vil bli nærmere beskrevet i kapitlet interferens.

For at man i skolesammenheng skal få til å lage et klart spektrum med alle de 7 fargene ved hjelp av et prisme er det noen praktiske forhold man må ta hensyn til. Disse er:

Spekter fra en OH og et prisme Plasser et trekantprismet på et stativ i lysstrålen fra speilet på OH'n. Fest så et hvitt ark på en litt fjern vegg og demp lyset i rommet ved hjelp av blendingsgardiner. Denne metoden er kommentert ovenfor og den vi da vanligvis gi et klart og fint spekter hvis man følger de tre rådene som er gitt ovenfor. Det beste spekteret får man imidlertid om man bruker sollys.

Spekter fra en OH og et speil Hvis man ikke har et trekantprisme tilgjengelig, er det mulig å lage et ok spekter med en god OH og et speil. I prinsippet fungerer dette med alle typer OH hvor lyskilden befinner seg under glassplata, men ulik lysstyrke og optisk kvalitet betyr da endel for resultatet. Under glassplata vil det vanligvis være en flat fresnellinse som da fungerer som en vanlig samlelinse. Alle linser vil i utgangspunktet bøye de ulike fargene ulikt mye og til vanlig er dette et problem som vi kan kalle linsefeil eller fargefeil (kromatisk aberrasjon). I praksis er det mulig å eliminere slike feil ved å sette sammen flere linser med ulike egenskaper. Dette er da gjort i linser i fotoapparat, kikkert ol. Når lyset har gått gjennom begge linsene i en OH vil fargefeilene vanligvis være eliminerte. Men hvis vi tar ut litt lys før det har gått gjennom begge linser vil vi kunne oppleve at fargefeilen i den første linsen kan gi oss et fint fargespekter. Hvis vi plasserer speilet langt ute mot et hjørne hvor fargefeilen er størst, og refletrere dette lyset mot en relativt fjern hvit flate vil vi kunne få fram et klart fargespekter. Merk at vi også i dette tilfelle må ha en relativt smal spalt og det oppnår vi da ved å plassere speilet nær kanten eller å legge en papirbit på skjermen nær inntil speilet.

Fargespekter fra en skål med vann En tredje måte å lage fargespekter er å bruke vann. Hvis vi fyller vann i ei skål og setter et speil på skrå ned i skåla slik figuren til venstre viser kan vi få splittet sollys eller lys fra en OH opp i et klart og fint spekter. Forklaringen er da at fiolett lys går seinere i vann enn rødt lys. Det betyr at fiolett lys bøyes mer når det går fra luft til vann og fra vann til luft etter at det er reflektert tilbake fra speilet. Merk ellers at speilet reflekterer alle farger med samme vinkel.

Hjemmelaget papprørsspektroskop (fra Andersen,Øgrim:Fysikkforsøk 1979)
Spalt ca 1mm. Bredere medfører at vi får hvitt felt mellom rødt og blått. Smal gjør at vi får så lite lys at vi ikke ser noe, men oppløsningen øker jo smalere spalten er.
Skolegitter fåes som plastfolier med påstøpt gitter som kan klippes opp og deles ut til klassen. Skolegitter har ofte 500 streker/mm (2µm). Til mange forsøk er det greit med gitter som har 80, 150 eller 300 streker/mm.
Bruk gjerne 30cm langt papprør med diameter 3cm og spalten i ene enden lages av svart kartong. Rett ikke spektroskopet direkte mot sola, men på skrå eller bruk et matpapir mellom.

Lage fargespekter med enkelt utstyr
Hvis man befinner seg i et mørkt rom, lager en parallell smal stråle (v.h.a. en samlelisne) og sender strålen gjennom et trekantprisme kan man få spaltet lysstrålen opp i enkeltfarger.
Vis hvordan man kan spalte hvitt lys opp i regnbuens farger ved hjelp av dette enkle utstyret. Figuren viser prinsippet. Finn ideelle verdier for:
-Avstanden fra pære til linse
-Bredden på spalten
-Avstanden fra linse til prisme
-Avstande fra prisme til skjerm
Prinsippet for å lage spekter ved hjelp av prisme er at en smal parallell lysstråle skal brytes to ganger i samme retning og treffe en skjerm som er relativt langt unna. Når vi har en slik relativt svak lyskilde må det være ganske mørkt i rommet  (dekk gjerne til lyspæra)

Fargeblanding

 Additiv fargeblanding

-Når vi dreier snurrebass
-Når vi samler stråler med ulik farge på ett sted

Fargemonitor I f.eks. et TV og på en dataskjerm har man vanligvis valgt ut fargene Rød, Grønn og Blå (RGB). Om man blander disse fargene så kan man også få hvitt lys. På en slik monitor skjer da fargeblandingen ved at punktene med disse tre fargene er så mange og så små at øyet vårt ikke klarer å skille dem fra hverandre. Om vi bruker lupe og kikker på en monitor i et hvitt område vil vi kunne se de enkelte punktene. Men når vi ser på skjermen på vanlig måte vil skjermen se hvit ut om alle prikkene lyser. Om vi så demper noen farger i forhold til de andre fargene vil vi kunne få fram andre farger. Merk ellers at brunt egentlig er gult med liten lysstyrke. En slik aditiv fargeblanding kan man eksperimentere med på en datamaskin i enkle spesiallagede dataprogram eller i tegneprogram hvor man her har muligheter til å lage farger selv.

Fargede lyspærer Om man har fargede pærer med ulik farge og klarer og samle lyset fra disse på et lite område kan vi også observere additiv fargeblanding, men disse gir da relativt svakt og spredt lys, så man bør helst ha lyskastere som gir en klar og konsentrert stråle.

OverHead Det er også mulig å bruke to eller flere OH og plassere fargede transparent på disse og så blande de ulike fargene på en skjerm. Om man bare har en OH kan man legge tre fargede lysark (rød, grønn og blå) på en rekke og så bruke tre (to) speil for å føre de tre fargede feltene sammen igjen.

Snurrebass En fjerde og mer lettvint måte å observere additiv fargeblanding er å bruke en snurrebass som er farget med ulike farger. Det er mulig å kjøpe ferdige fargeskiver, men det er også mulig å lage dem selv ved tusjfarger e.l. på hvit papp. Når snurrebassen går raskt rundt vil ikke øyet klare å skille de ulike fargene fra hverandre. Derfor vil vi se en blanding av de ulike fargene. I dette tilfellet vil vi ikke få kvitt lys, men grått lys om vi blander alle fargene i rett forhold. I Damms store vitenskapsbok (s97) kan vi lese følgende i tlknytning til figuren til høyre: "Når skiven roterer fort nok, kan ikke øyet lenger skille mellom fargene, så de blandes sammen. Hvis du hadde brukt perfekt rene farger i riktige mengder, ville skiven virket helt hvit. Dette er nesten umulig å få til". Dette er umulig uansett fordi gråfargen ikke skyldes "urene farger"! Den nederste skiven på figuren er nok manipulert. En måte å tenke på er at skiva var hvit før man malte fargede felter på den, og siden hver av fargene vil fjerne litt lys vil man aldri komme tilbake til en hvit flate. Gråtonen man får vil da være en slags gjennomsnitt av de ulike fargede flatene slik de ville fremkomme i et sort/hvitt bilde. Her er det ellers verd å merke seg at intensitetforskjellen mellom de ulike fargene betyr mye om vi skal klare å summere hele fargespekteret (ROGGBIF) eller monitorfargene (RGB) til en fargeløs gråtone. Hvis det f.eks. blir et rødlig skjær når snurrebassen dreier, betyr det da at det er for mye rødt lys i forhold til de andre fargene. Man kan da dempe den røde fargen ved å gjøre det røde feltet mørkere eller smalere. Her er det videre verd å merke seg at om vi blander blått og gult så får vi ikke en ren grønnfarge som mange forventer, men heller en slags lys gulblå farge. Generelt kan vi si at additiv fargeblanding gir et resultat som vanligvis blir lysere og en maksimal blanding gir da hvitt (eller grått) lys som resultat.

Subtraktiv fargeblanding:

-Når vi legger fager oppå hverandre med fargestifter/vannfarger
-Når vi legger fargede transparnger/lysark oppå hverandre

Fargetransperent på OH Den beste måten å demonstrere subtraktiv fargeblanding er å legge fargede transparenter/lysark på en OH. Om vi f.eks. lar et blått og gult lysark delvis overlappe vil vi se at overlappingsfeltet blir grønt. Nøkkelen til å forstå dette er å tenke på hva de ulike arkene absorberer eller fjerner. Generelt er det da slik at grensen mellom hva som slipper gjennom og hva som absorberes er gradvis og det gule arket vil f.eks. slippe gjennom relativt mye gult lys, men også litt grønt og orange lys siden dette er nabofarger i spekteret. Det gule lyset vil derimot overdøve de andre fargene og derfor vil vi vanligvis ikke se disse nabofargene. Når vi så legger et blått ark over det gule vil det blå arket absorbere det gule lyset, og tilsvarende vil det gule arket absorbere det blå lyset siden det er snakk om to farger som ligger relativt langt fra hverandre i fargespkteret. Begge arkene vil derimot slippe gjennom litt grønt lys siden dette er en nabofarge og det er da årsaken til at gult og blått blir grønt ved subtraktiv fargeblanding. Tilsvarende vil gult og rødt bli orange og rødt og blått bli fiolett. I det siste tilfellet ligger blått og rødt nær hver sin ende av fargespekteret, og siden også disse kan blandes og få en "mellomfarge" er det vanlig å plassere fargene i en sirkel som vi da kaller fargesirkelen eller fargehjulet.

Fargeblanding i formingstimene En annen måte å blande farger subtraktivt er det som skjer når vi legger ulike farger på hverandre på et bilde eller blander fargene på et blandebrett. Hvis vi i slike tilfeller blander for mange farger kan vi oppleve at resultatet blir svart. Årsaken er da at de ulike fargene absorberer hver sine farger og til slutt er det da ingen farger som slipper inn til og ut fra det hvite arket som ligger under.


Lys vil reflekteres fra CD-plate mellom datasporene som da fungerer som et gitter som deler opp lyset

Interferens

Hvordan observere fargespekter i CD-plate?
Ovenfor har vi forklart fargespredning i gitter. I dagliglivet kan vi treffe på gitter i såkalte "psykedeliske briller" (gir ekstra farge til tilværelsen når man ser gjennom dem), og i ulikt utstyr som har til hensikt å spre lys i ulike farger (små rimelige håndspektroskop ol.). Siden gitter har en relativt liten utbredelse er de relativt dyre og derfor er de lite brukt i grunnskolen. Datateknologiens utbredelse har på den andre siden gjort CD-plater relativt vanlig og prisen er derfor tilsvarende lav. Hensikten med en CD-plate er å lagre data, musikk og annet, men siden CD-plater også gir fine fargespekter vil vi her gi noen tips til alternativ bruk av disse.

Det som skiller ei CD-plate fra et gitter er egentlig bare at CD-plata speiler alt lys, men i gitteret går lyset gjennom. I CD-plata er det videre små innbrente dataspor (ødelagt overflate som ikke reflekterer lys) i ei ellers blank flate. Disse datasporene gjør at lyset som reflekteres fra flata blir oppdelt i mange uavhengige bølgetog. I ei CD-plate vil vi alltid kunne se et speilbilde av lyskilden uten ekstrafarger. Dette hovedspeilbildet svare da til det vi ovenfor har kalt det store lysmaksima. Ut til begge sidene for dette vil vi da kunne se flere fargespekter og i alle disse vil den blå fargen komme nærmest hovedspeilbildet.

Praktiske tips: De fleste som har sett ei CD-plate har sett farger, men de færreste klarer å gi en systematisk beskrivelse av disse. Her vil vi gi noen praktiske råd om hvordan vi kan bruke en CD-plate (eller en bit av en slik) til å lære mer om lys og farger.

1) Generelt vil man få de fineste fargene om speiler en liten lyskilde og ser direkte på CD-plata, men det betyr da at hver elev må ha hver sin plate eller bit av en plate. Hvis man ønsker å lage et spekter på en skjerm som man kan peke på, er dette også mulig hvis man bruker en OH og har relativt dempet belysning i rommet omkring. Man kan da enten holde CD-plata på skrå rett over glassplata og så reflektere lyset bort på en skjerm. Man kan også holde CD-plata rett etter speilet og reflekterer dette relativ sterke lyset mot en hvit skjerm. I begge tilfellene vil vi se et hvitt hovedspeilbilde av plata og et eller to fargespekter rundt. Erfaring har vist at noen elever kan få problemer med å se det vi ønsker de skal se, og en demonstrasjon v.h.a. OH kan være nyttig før man går videre med å observere spesielle lyskilder.

2) Mange lyskilder og lyskilder med stort areal vil gi lys i mange ulike retninger og det blir da vanskelig å vite hvilke lys man egentlig observerer. Når vi gjør forsøk med CD-plater vil vi derfor anbefale å kun bruke små enkeltstående lyskilder, og om man skal vise flere lyskilder samtidig (for sammenlikning) så børe det være relativt stor avstand mellom dem. Bruk vanlige små lyspærer (vanlige glødepærer eller sparepærer) uten skjerm. Skjermer og lange lysstoffrør innebærer at lyskilden blir så stor at det blir vanskeligere å skille de ulike fargene fra hverandre.

3) Merk at "spaltene" (de lysreflekterenede sporene) går i sirkel omkring sentrum i CD-plata. Det betyr at vi bør vri plata slik at hovedspeilbildet av lyskilden kommer i sentrum av plata. Her er det da et hull og det er da en fordel slik at ikke dette relativt sterke speilbildet skal lage et sjenerende gjenskinn som treffer øyet vårt. Avhengig av hvor nært vi holder speilet til øyet vil vi da kunne se 0, 1 eller to fargespekter omkring hullet. I praksis vil vi kunne se farger ulike steder på plata, men vi bør da konsentrere oss om det spekteret som blir på den delen som er nærmest øyet.

Lysmåling

Måling av lysstyrke Hjemmelaget lysmåler
Øyet vårt er dårlig til å bestemme lysstyrke side det er skapt for å se med og ikke for å måle lysstyrke. Øyet vil derfor automatisk tilpasse seg eksisterende lysforhold fra mer enn 100 000 lux i klart solskinn og en brøkdel av en lux om natta. Måleinstrumentene som brukes er vanligvis basert på en lysfølsom sensor hvor strømmen som slippes gjennom varierer med lysstyrken. Bildet til høyre viser en enkel lysmåler som man kan lage selv, og som på en enkel måte viser prinsippet for hvordan et måleinstrument virker. Prinsippet er at strømmen fra batteriet deler seg og går gjennom to lysdioder. Strømmen i den ene lysdioden bestemmes av en lysfølsom motstand (LDR) mens strømmen i den andre bestemmes av et potensiometer (variabel motstand) som brukeren selv vrir på. Når så lysdiodene lyser like mye vet vi at det går like mye strøm gjennom begge diodene. Om vi på forhånd har festet en kalibrert skala under potensiometeret vil potensiometerpila peke på aktuell lysstyrke. De lux-verdiene man får ut av instrumentet er relativt "grove" og måleområdet er begrenset til området mellom ca 10 og ca 500 lux. Lysmåleren er altså ikke så god som ferdigkjøpte lysmålere, men den er da billigere og dessuten kan det være kjekt å lage noe selv av og til. Det hjemmelagede instrumentet kan også brukes til å måle temperatur og resistans. Figuren viser hvordan måleinstrumentet kan lages.

Komponentliste: LDR, potensiometer(10k m/ratt), 2 røde lysdioder (3mm), 2 motstander(330W), 8 stifter (1mmx15mm), 8 tilhørende hylser, panelbordbit(4x8cm), telefonledninger, 2 binders, batteri(4,5V) og ev. engangstermistor (NTC) til legetermometer, 4,5V batteri.

Bruksområde og sammenlikningsverdier Merk at lysmåleren er unøyaktig. Det gjelder spesielt ved store lux-verdier hvor skalaen er svært tett. For at du skal ha noe å sammenlikne egne verdier med, så nevner vi her lux-verdier som anbefales av Selskap for Lyskultur og som da brukes av Statens Arbeidstilsyn. Det er ellers mulig å tenke seg mange typer bruk av en slik lysmåler i skoleverket siden den er så billig og mobil at elver kan ta den med seg ulike steder. Et eksempel er å finne lysforhold for planter i tett skog.

Kalibrerte skalaer som plasseres under variabel motstand.

 

Bruk lysmåleren og mål noen lux-verdier ulike steder. Sjekk f.eks. om lux-verdien blir ¼ når avstanden til lyskilden dobles.

  


Bilde tatt via ei CD-plate og håndtegnet spekter fra vanlig glødelampe (øverst) og sparepære (nederst) 

Lyskilder har ulike spekter
Spekteret fra sola vil gi et såkalt kontinuerlig spekter hvor de ulike fargene går over i hverandre. Merk at det også er skadelig å se på et speilbilde av sola og derfor bør man projiserer et eventuelt spekter via en CD-plate til en skjerm. Vanligvis får man bedre spekter fra sollyset ved hjelp av prisme.

Om man ser på spekteret fra vanlige glødelamper vil vi finne et tilsvarende kontinuerlig spekter som i sollyset, men med relativt mindre fiolett lys.

Halogenlamper gir et hvitere lys og det betyr i praksis at det inneholder mer fiolett lys enn vanlige glødelamper.

Sparepærer (eller lysstoffrør) har da ikke et kontinuerlig spekter men et spekter som består av bestemte spektrallinjer. Ved hjelp av en CD-plate kan vi da finne ut hvor mange linjer som finnes i sparepærer og hva slags farger disse har.

I gatelys bruker man ulike typer pærer og om man kikker på disse lyskildene via en CD-plate vil vi oppdage at de gi ulike spektrallinjemønster. Generelt er det en måte å spare energi å bare sende ut lys med spesielle bølgelengder som øyet er følsomt for. De sterke gulorange lysene som mange kalle neonlys sender da hovedsaklig ut gult lys som da er den lysstypen som øyet er mest følsom for. Derfor vil vi oppfatte dette som et relativt sterkt lys selv om totalenergien i dette lyset kanskje er mindre enn energien i lyset fra frontlysene på bilen.

 

 

Spektralundersøkelser v.h.a. CD-plate
Observer spekteret fra et stearinlys ved hjelp av ei CD-plate og tegn et spekter.

En forutsetning for å observere et godt spekter fra et stearinlys er at det er mørkt omkring og at det er en viss avstand til stearinlyset slik at lyskilden blir liten (tilsvarer smal spalt). Spekteret blir da et jevnt kontinuerlig spekter omtrent som fra dagslys eller glødelampe. Det er imidlertid endel studenter av de som har hatt litt fysikk fra videregående skole som har sett spektrallinjer i lyset fra et stearinlys. Årsaken er sannsynligvis lærebøkene som gir et inntrykk av at det bare er varme såkalte "svarte legemer" som gir et kontinuerlig spekter, andre stoff gir da spektrallinjer. Man er på en måte forutinntatt som følge av at kvanteteorien blir fremstilt som en udiskutabel sannhet i lærebøkene.

Kopieringsmal: