^Julebrev 2021 til 2022

Hei igjen. Et nytt år er nesten over og selv vil jeg kalle det for det "mest oppklarende" så langt! Slikt begynte også forrige julebrev. Da skrev jeg blant annet om det jeg vil kalle mitt livs største "åpenbaringen" som jeg opplevde som svært velkommen. Men siden trenden med stadig nye "aha-opplevelser" har fortsatt gjennom hele siste året, så har jeg begynt å vurdere om jeg heller bør be Gud en "timeout". Før trodde jeg at alle mennesker søker visdom eller forståelse for det vi kan kalle helheten eller meningen med livet. En hovederfaring dette året er vel kanskje at det er vanskelig/umulig(?) å finne mennesker som tar imot det jeg vil kalle en ny(egentlig gammel) og bedre forståelse med glede. Men om det finnes noen mennesker som kan ha nytte av det jeg har opplevd siste året vil jeg sannsynligvis først få vite om jeg også legger dette forsinkede julebrevet på internett.

Noen tanker om den vedvarende pandemien
Alle er vel enige om at alle mennesker lager" indre bilder" av hva som er positivt og negativt for seg selv og forhåpentligvis også for verden rundt oss. Vi har f.eks. vært igjennom et par år med "korona/kovid19/..", og media sin behandling av denne epidemien har for meg blitt min største "hodepine" fordi det skremmer meg når jeg ser hvordan "vår verden" prøver å løse slike problem.

I går kveld så jeg på HistoryChannel en av de mange dokumentarene som prøver å hjelp oss til å forstå hvordan Hitler kunne styre en hel nasjon inn en apokalypse som sannsynligvis er mindre enn den som Jesus talte om i Mat.24 og som sitert i rammen til høyre. Ved hjelp av inndoktrinering og terror og en gruppe "Untermensch" som måtte utryddes klarte Hitler å fremstå som den som kunne redde verden. I dag er det ikke jødene, men en "livsfarlig pandemi", som truer verden. Frelseren i vår tid er så tilsynelatende legevitenskapen/legestanden og politikere. De som da ikke vil vaksinere seg er videre blitt de som må "fjernes" for at "hjelperne" skal kunne fjerne pandemien (0 dødsfall?). Selvom vi hører lite om det i filmer fra andre verdenskrig, så tror jeg vel at selv nazistene så en verdi i valgspråket "Gott mit uns", men de som har satt seg som mål  å utrydde "en livsfarlig pandemi" har på en måte fjernet Gud helt fra saksbeskrivelsen og det man tilsynelatende håper er "en endelige løsningen uten Gud".

De fleste mennesker i vår tid tenker sannsynligvis at den siste krigen var "bare ond". Min konklusjon her er da at krig/terror, sult og pest som preget krigsårene, også kan ha positive sider, fordi straff er det sterkeste virkemiddelet i det jeg vil kalle oppdragelse av mennesker til en fredelig sameksistens i "en god himmel". Jeg vil ikke bruke tid på å begrunnelser, men bare nevne den "humanistiske" reaksjonen på Breivik sine massemyrdinger. Man har da gitt ham en livslang behagelig oppbevaring i et av Norges dyreste hus med et omfattende og dyrt "tjenerskap" og frihet til å sende budskap til omverden. Min tanke er at dette kanskje viser at vi har verdens mest udugelige rettsvesen og politikere som da har bevilget pengene. Hovedproblemet med vår norske "Breivik-løsning" er vel at man fokuserer på enkeltmennesker og vil ha alle med til den optimale verden, mens Bibelen på den andre siden erkjenner at vi er syndere. En "humanistisk politikk" som går ut på å få alle med til himmelen er så langt jeg forstår "dødfødt" fordi synd avler synd, og jeg tror da mer på dødstraff i alvorlige tilfeller når samfunnet skal statuere et eksempel for de som overlevde massemyrdingene. Siste verdenskrig var vel et eksempel på hvordan et menneske i Tyskland og noen i Japan klarte å forderve hele nasjoner og "lage et helvede på jord", og jeg tenker da at døden er den beste straffen for slike personer. Det humanistiske alternativet med et opphold i "verdens beste fengsel" kan vel oppmuntre andre forvillede mennesker til å tro at det ikke er så alvorlig å drepe uskyldige mennesker.

Etter at Gud hadde skapt verden, hadde han to valg, enten å skape mennesker med fri vilje som derfor kunne synde, eller å la være. Å skape roboter var ikke et alternativ for han som kunne gjøre alt han ville.  Han skapt da de første menneskene og omkring dem en hage hvor de fritt kinne nyte  alle frukter bortsett fra en som senere er kalt "den forbudne frukt" men vel også kan kalles synd eller ulydighet. Noen mennesker gir Eva og Adam skylden for verdens (arve-)synd og tilhørende problemer. Selv tenker jeg at årsaken til våre synder er i oss selv, og vi blir bare kvitt konsekvensene om vi selv velger å omvende oss.

Menneskelivet er svært kompleks men en kort fortalt handler det vel om å overveie fordeler og ulemper med ulike filosofier og gjerninger. Om alle følger eget ego vil det kanskje bare bli godt for de som klarer å undertrykke alle andre. Dette forstod sannsynligvis Gud, og derfor fant han opp det som vi kan kalle Guds straffedom, som kalles ¹⁾forgjengelighet eller død som innebærer at syndige mennesker ikke får billett til himmelen, men må dø. Dernest innså han sannsynligvis at fristelsene i denne verden var så store at nesten ingen frivillig ville omvende seg og følge Jesus, han som selv kalte seg Veien, Sannheten og Livet.

Når vi eller "vårt ego" betrakter verden omkring oss, så fungerer verden slik at det er mest lønnsomt på kort sikt å ta seg til rette framfor å "vente på at andre forsyner seg først". Dette er sannsynligvis årsaken til at Gud har valgt ut tre straffemetoder som kan brukes til å oppdra mennesker i vår verden, Merk ellers at målet med straff ikke er å plage mennesker som ødelegger, men å motivere de andre til å ikke følge synderne, men "gå på den veien" som Jesus viste oss. Hvis målet for Gud var å rense bort synden som ødelegger mennesklige fellesskap, så hadde sannsynligvis en "rask smertefri død" vært en god løsning. Problemet er da at svært få menneker da ville få bli med til den fullkomne himmelen.

Det finnes mange såkalte kristne mennesker som har prøvd å fremstille Gud som en humanist som aldri selv vil påføre mennesker ²⁾hungersnød, ³⁾pest eller mer eller mindre omfattende ⁴⁾krig eller diverse lignende menneskelig undertrykkingsmetoder. Men selv tolker jeg Bibelsitatet til venstre slik at ulike katastrofer, enten de stammer fra naturen eller mennesker, er "overstyrt" av Gud, fordi disse kan ha en positiv virkning på lang sikt. Det er da ikke slik at Gud hater de som lider av ulike årsaker, men tukter dem han elsker (NB1978:Heb.12,6: For Herren tukter den han elsker,  og refser hver sønn han tar seg av.) for at ikke noe verre skal hende oss.

Som en slags bakgrunn for å forstå at straff kan være noe positivt som kan redde dagens moderne verden, så vil jeg her først si at det også er mulig å lære av andres feil.  En mulig positiv konsekvens av den siste store verdenskrigen er at den som vil kan få en nyttig lærdom fra diverse dokumentarfilmer og kanskje finne tilbake til Guds mening med livet uten å selv gjennomleve de mange lidelsene. Jeg er selv født i etterkrigstida, og kanskje er det min generasjon som har de beste forutsetningene for å forstå hvordan vi skal kunne løse verdens mange problem fordi ¹⁾vi har fått tilgang på en omfattende historie om verdens verste katastrofe og ²⁾ har erfart etterkrigstida som jeg tenker kan beskrives som "verdens beste tid" å vokse opp i. Men kanskje er det også nødvendig å forstå ovennevnte sitat fra Krønikerboka i Bibelen, før vi blir motivert for å omvender oss fra "egoismens ugudelige brede vei",  til "gudsfryktens smale vei" som er den eneste veien som er god for alle mennesker.

Ordet Satan betyr 'anklageren' (Statsadvokaten), men mange i vår tid forbinder navnet med en slags åndsmakt som er skyld i all ondskap i vår verden, Noen tror kanskje også at hvis vi slutter å snakke om Satan blir verden god for alle. Selv tenker jeg at Satan er en Guds engel, som av Gud selv har fått den oppgaven å opplyse mennesker om hvem vi virkelig er og derigjennom motivere oss til omvendelse bort fra et syndig liv. Jeg er da ellers åpen for at Satan er et annet navn på det som man i min ungdom kalte samvittigheten og som Jesus kalte Talsmannen som skal lærer oss alt.(Joh.14,26)

David var konge over Israel i en tid hvor de hadde fått en viss grad av selvstendighet og frihet, kanskje omtrent slik som Tyskland etter første verdenskrig. Dette var sannsynligvis bakgrunnen for at Satan lokket David til å holde en folketelling som da sannsynligvis kunne bli opptakten til oppbygging av en stor hær som kunne fjerne "problematiske nabostater" en gang for alle. I andre verdenskrig var partilister og folkellinger fra involverte områder sentrale vurderingsgrunnlag for nyerobringer og viktig for å skaffe soldater og arbeidskraft til en stadig voksende militærindustri. Selvom bibelsitatet ovenfor ikke sier noe om planer om å utvide et såkalt "lebensraum". så tenker jeg at det var derfor folketelling var "ondt i Guds øyne". Gud hadde hjulpet Isralitten til å få kontrollen i eget land, og de nye planene var sannsynligvis et forsøk fra David sin side til å ta over Guds plass som øverste leder i den relativt nye staten og videre bli lovprist av massene for sine store verk.

David fikk da via en profet, en refs fra Gud og en etterfølgende mulighet for å velge mellom tre ulike straffemetoder. ¹⁾Hungersnød i tre år, ²⁾Tre måneders flukt på grunn av krig, eller ³⁾en tre dagers pest/pandemi som da alle ville forårsake mange dødsfall. David valgte da det siste straffemetoden, og historia forteller vel videre at straffen over hovedstaden ble mindre enn først planlagt, for at Jerusalem ikke skulle bli ødelagt. Det siste forteller oss vel at Gud kan være nådig og også kan redusere straffer om han ser at mindre deler av straffen har hatt tilstrekkelig virkning.

Nå ble dette en vel lang innledning om noe som jeg tenker er lite (virus er svært små) og som egentlig vil ødelegge mer jo mer oppmerksomhet det får. Noen mennesker har imidlertid gjort det til et hovedoppslag i mediene i et par år. Videre tenker jeg at Gud kanskje vil at jeg skal ta med også disse tankene i dette julebrevet. Det skaper da ikke ekstra miljøproblem i form av sløsing med papir, og lengden er vel bare et problem for de som raskest mulig vil  lese den tradisjonelle avslutning om god jul og godt nytt år.  Selv håper jeg at jeg blir ferdig før nyttår og derfor kan slippe å stryke ut  'god jul' i slutten av dette brevet som da er kopiert fra forrige julebrev.  

En dypere forståelse av meningen med livet ...
(fra Guds stadsadvokat(Satan) som kanskje fikk utvidet fullmakter da Betlehemstjerna vist seg forrige jul??? )

Generelt vil jeg beskrive min nye livsvisdom dette året som "små blomster" som har vokst opp av noen "vanlige hendelser" som i ettertid har blitt noe som jeg må dele med andre før jeg får fred. En hendelsen som skjedde for ca 1 måned siden skapte vel de største følelsene dette året. Det skjedde da vi hadde besøk av et barnebarn til kona mi.

Generelt tenker jeg Gud har skapt oss slik at vår beste opplevelser knyttet til ordtaket "Den største gleden er å gjøre andre glad." er de gledene vi får i møte med barn. Barn kan ha en åpenhet, nyskjerrighet og takknemmelighet som overgår alle andre jeg har møtt, og meningen fra skaperens side er vel at de skal lære noe nyttig fra oss voksne, samtidig som vi skal føle oss nyttige. Nå hører jeg ellers med til dem som tror at Gud har skapt gutter og jenter litt forskjellig, og da jeg selv bare ble far til en gutt, har jeg vel siden alltid ønsket å bli far til ei jente, Jenter er generelt mer utadvendt enn gutter og om noen er uenige så er det greit, men mi erfaring bygger da på egen barndom og min sønns barndom og jeg vil da beskrive oss som beskjedne tenkere som var relativt lite spontane da vi var små, Dessuten har jeg vært lærer i grunnskolen noen år og min erfaring er tilsvarende at det var jentene som bidro mest positivt til miljøet, mens guttene var de som vel bidrog mest i det vi kan kalle realfag . Guds mening med denne lille forskjellen er sannsynligvis at vi gutter bør lære å tenke før vi handler når vi blir voksne. Mitt vitnesbyrd fra to ekteskap er da at møtene mellom "spontanitet" og "fornuft" har vært svært vellykket.  Da jeg ble gift for andre gang fikk jeg relativt god kontakt med  fem "nye barnebarn", tre små jenter og et par gutter, og som pensjonert lærer, opplevde jeg det som veldig kjekt å bidra med ting som særlig jentene viste stor takknemlighet for. Men jeg tror da at guttene har vel så stor glede av mine "fysikkleker" selvom de har mer problemer med å vise det. I fortsettelsen vil jeg presentere noen nye "aha-opplevelser" fra 2021 som bygger på "jentetreff" og "guttetreff" som jeg tror kan lære oss voksne noe viktig om Guds mening med våre liv, eller hva vi må fokusere på for å gi neste generasjoner like gode livsvilkår som vi selv har fått.

Det første jente-treffet skjedde en vinterdag med sparkføre. En kveld etter mye god mat spurte jeg om noen ville bli med å sparke rundt Øksendalskjønna, og bare jenta på ca 10 år sa ja. Det var da en stemningsfull tur under stjernene, som minnet meg om min barndom da jeg selv satt foran og mor mi kjørte. Ellers hadde jenta en storebror og jeg hadde ei lillesøster og vi samtalte blant annet om søskenlivet og jeg følte vel at vi begge var ærlige, uten tullprat som ofte kan dominere samtaler med barn. Men det overrasket meg også at jenta tilsynelatende på en oppofrende måte ville bidra med å skyve, og jeg satt da relativt lenge frampå, og jeg tror vel hun var litt sliten da jeg tok over igjen. Da vi nærmet oss huset foreslo jeg at vi skulle teste  hverandre med hensyn på tillit og ferdigheter ved at jeg blundet og at hun hadde ansvar for instruksjoner som holdt oss på veien. Jeg fryktet da at hun på ett eller annet tisdpunkt vill lede oss av veien "for morroskyld", men da vi til sist "strandet" på tunveien  hvor det ikke var hardtråkket snø skjønte jeg at løypa vår var perfekt. Da hun spurte om jeg hadde tyv-kikket (som jeg da ikke hadde gjort), så følte jeg også at det var mulig å stole på unge jenter, selvom det ikke er det generelle inntrykket jeg har fått ellers.

Nå er det kanskje voksne menn/fedre som er mest bekymrer for at spesielt jente skal få ødelagt livet sitt i ungdomstida, kanskje fordi vi gutter har hørt litt om hva enkelte gutter kan fortelle om sine "erobringer". Ungdom med dårlig selvbilde er et stort problem i vår tid og jeg tror at en tidlig seksuell deby via nettet og i praksis er et stort problem. Sex er en god ting skapt av Gud, men det er bare når det skjer i et forpliktende forhold(ekteskap) at vi får full uttelling. Dette var den offisielle holdningen mens jeg var ung,  men etter at humanismen på en måte har erstattet kristendommen og blitt vår nye "statsreligion" så har diverse opplysningskampanjer og utdelinger av gratis kondomer vel blitt en slags indirekte oppfordring til å slippe gutter til fordi alle andre gjør det. Jeg tror ellers at sex er noe som kan "vekkes" for tidlig via internett og tvilsom omgangskrets og kan være ødeleggende også før man gjør ting som kan forårsake graviditet. Hovedproblemet her er da ikke mange unge mødre, men at for tidlig seksualisering gjennom ulike seksuelle aktivteter eller fokusering på om barn er "han", "hun" eller "hen" kan gjør både jenter og gutter, kvinner og menn, uskikket til ekteskap som igjen viser seg i mange skilsmisser og tilhørende problemer for oppveksten til neste generasjon.

En grunn til at jeg er spesielt opptatt av jenter, er at de vel var min største oppmuntring og støtte i mine tre første år som lærer da jeg var klasseforstander for en klasse fra 7. til 9. klassetrinn som er vist bildet. Jeg opplevde da at alle elevene gav meg den støtten en nyutdannet lærer trengte, men jeg tenker da at Gud har gitt jenter en spesiell gave til å skape gode miljø for alle, De er på en måte flinkere en oss gutter til å vise det jeg vil kalle nestekjærlighet. Et resyme av mine første tre årene som lærer var at 6 jenter klarte å få 14 gutter til å trives i det som jeg vil kalle et godt læringsmiljø, selvom det kanskje var i disse tre årene at jeg begynte å forstå hva som egentlig kjennetegner en god lærer.

Det andre jentetreffet skjedd da omkring første desember da vi hadde besøk av et annet "barnebarn" på ca 10 år. Dette var da ei jente som jeg vel hadde kjent fra hun brukte bleier. Hun og broren var mye på besøk hos mormor, og fordi hun var veloppdragen og søt ble hun på en måte den "dattera" jeg ikke selv fikk men som jeg drømte om. Vi snakket da litt om jula som nærmet seg og på et eller annet tidspunkt sa hun noe om at hun "trodde litt på Julenissen". Troshistorien hennes hadde tidligere vært kristne godnattsanger fra både mormor og mor og deltakelse i kristent barnearbeid, og jeg skjulte vel ikke en liten forundring og skuffelse i etterfølgende samtale. Min generelle inntrykk var at hun bevisst hadde valgt et humanistisk livssyn som hun hadde hørt om i skolen fordi humanister primært var snille og ikke fordømmende og slik jeg forstod det regnet hun seg ikke lenger som kristen.

I en etterfølgende samtale hvor mormor også var til stede, var vel konklusjonen som avsluttet samtalen at det er ingenting vi "gamle" kan gjøre, barna må få bestemme selv. Jeg er da selvfølgelig enig i at barn skal få bestemme hva de vil tro på.  Men når et alternativ til vårt velprøvde norske kristne livssyn, som vanligvis kalles humanismen. og som i praksis er et ateistisk livssyn, blir presentert i skoleverket vårt som et livssyn som kan gi oss en like god framtid, som det kristne livssynet har gjort, så må det være lov å protestere og prøve å hjelpe barna til virkelig å forstå hva det innebærer å slutte å tro på Gud. Jeg er klar over at humanismen har vokst i tilslutning samtidig som kristendommen har falt i oppslutning i løpet av min levetid, og dette i seg selv er et godt utgangspunkt for å gjøre en vitenskapelig undersøkelse om hva som er blitt bedre og dårligere i samfunnet vår mine siste 60 leveår. Nå finnes det mange teknologirelaterte undersøkelser som viser diverse effektiviseringer og andre forbedringer knyttet til materiell velstand, som da er uavhengig av hvilke livssyn samfunnet vårt velger. Men det finnes også mange undersøkelser som har kartlagt ting som er knyttet til "folkesjelen" som f.eks. handler om sosial trygghet, ekte glede og fravær av psykiske lidelser.

Problemet er da at statsansatte forskere som får penger for å publisere sine funn vel aldri har publiserte rapporter som har fokusert på om det kan være en sammenheng mellom økt gudløshet og økte sosiale problem i landet vårt. Det finn med andre ord en slags uskreven lov om at bare samfunnsforskning som har "sensurert bort direkte innflytelse fra kristendommen", kan kalles "objektiv vitenskapelig forskning". Derfor vil vi sannsynligvis aldri heller få høre at alle våre store sosiale problem har sammenheng med at norges befolkning har sluttet å tro på Gud som den som vet best hvordan vi skal oppføre oss for at Norge skal bli et godt land å leve i. Det som jeg da skriver her vil derfor av samme grunn sannsynligvis bli stemplet som uvitenskapelig eller religiøs forkynnelse og derfor ubrukelig i politiske debatter hvor målet er å skape en god framtid for nasjonen vår. De som da antyder at det er en sammenheng mellom dominerende livssyn og det vi kan kalle samfunnsproblem, blir oftest stemplet som religiøse fanatikere som driver med religiøse forkynnere som ikke må slipper til i offentlige rom, fordi dette skal være fri fra religiøs påvirkning. Alle påstander om at andre livssyn er nedbrytende for samfunnet, vil hindre at samfunnet vårt blir godt for alle, er et vanlig argument.

Om umanismen
Men i denne sammenhengen skiller humanismen seg ut siden den prøver å fremstå som et slags resyme av de beste levereglene fra alle religioner som alle kan enes om, og alle kan da fritt, også i det offentlige rom (offisielle offentlige debatter og skriv) reklamere for humanismen. Men på den andre siden er det ingen som får si at det finnes en Gud som ser alt det mennesker gjør, og som før eller senere vil iverksette en straff for den urett som mennesker gjør. Selv vil jeg si at hovedgrunnen til at jeg har valgt å følge lover og oppført meg bra, så langt i livet mitt, er en visshet om at Gud ser alt jeg gjør og det Bibelen forteller om syndens konsekvenser. Det store paradokset "i mine ører" er da de mange som er enig om at handlinger som ødelegger menneskelige relasjoner og fører til sosiale problemer bør bekjempes, men samtidig er man "hellig overbevist" at det som sterkest har hindret meg i å gjøre gale ting, ikke kan brukes i våre offentlige rom. Det å si at Gud ser alt vi gjør og engang vil straffe syndere, er på en måte blitt samfunnsødeleggende og derfor ulovlig å hevde i offentlige rom som f.eks. skolen.

Humanismen på sin side har ingen god historie å vise til, og min påstand her er da at alle store kulturer i verden har utviklet en slags humanistisk religion blant de priviligerte hvor "livsnytelse eller selvrealisering er noe positivt" enten man tror på demokrati som i Romerriket eller om man har forsvarer på kongedømme, keiserrike eller et sosialistisk diktatur.  Livsnytelse er på en måte et fenomen som vil ødelegge alle menneskelige samfunn og skape urettferdighet som før eller siden vil føre til intern eller ekstern krig. Jeg regner med at noen som kaller seg humanister vil protestere og si at det er kapitalister som tenker at livsnytelse er noe positivt som man kan bruke i markedsføring, og selv tenker jeg vel at kapitalister ikke vil protestere på det. Men her vil jeg bare påstå at humanistene spiller på de sammen "strengene", men målet er da ikke å selv bli rik, men målet deres er da å "bli eiere av" det ledende livssynet i landet vårt. Derfor er det er "lønnsomt" å markedsføre seg som talsmenn for vanlige egoistiske drømmer som jeg tenker er innebygd i ordet livsnytelse.

For å forstå markedsføringsbitens betydning når det gjelder religiøse livssyn, så kan vi ført se på det jeg oppfatter som den originale eller egentlige kristendommen som da kan karakteriseres som "gudsfrykt med nøysomhet hvor mest mulig skal brukes til å hjelpe vår neste" I denne setningen finnes det da ikke noen "lystelig" som man kan bygge reklamen på og derfor er det sjeldent at man bruker reklame for å spre kristendommen. Den mest positive "gulerota" i kristendommen er vel en himmel uten synd og død, men det er naturlig nok vanskelig å presentere det ingen har sett i en reklame. Ingen menneske kan derfor med sikkerhet fortelle noe om hva vi finner i Himmelen eller hvem som ved livets ende vil slippe gjennom himmelporten. Men jeg vil ellers si at det følger mange gleder med å være kristen allerede her på jorda. Men om man fokuserer på disse i en reklame vil inntrykket utad bli at motivet for å bli kristen er å oppnå disse individuelle gledene, og ikke den egentlige sosiale eller kollektive gleden som kan finnes i en menneskegruppe hvor alle elsker Gud og hverandre og har felles mål.

Humanismen på sin side er ikke bygd på en "åpenbaring fra oven", og de som laget humanismen stod da fritt til å velge inn elementer som ville appellere til folk flest. Dessuten vil en slik ny religion være lett å justere så lenge det ikke finnes det vi kan kalle et omfattende manifest som beskriver hva humanismen er og gjør i samfunnet vårt. Det betyr at humanister lett vil kunne avvise det jeg skriver her som feil og slik avvise all kritikk. Det jeg skriver her er ikke basert på et grundig studium av humanismen manifester men hva jeg har lest og hørt om humanismen og det generelle inntrykket jeg fikk da en ung jente fortalte meg hvorfor hun foretrakk humanismen framfor kristendommen.

En mulig karakterestikk av humanismen kan da være: "Det du har tjent fortjener du, og om noen kritiserer deg så skal du vite at du er verdifull som du er. Kravene til oss er at vi skal være snille mot alle og stemmer på et miljøparti og gi til fattige om vi kan.

Dagens humanister vil kanskje ikke være enig med meg i at de skaffer seg tilhenger med å "appellere til egoismen", men det er da slik jeg oppfatter det utenfra. Tilsynelatende fremstår de som snille og lite fordømmende. både i forhold til de som samler seg mest mulig skatter på jorda og de som har valgt å utnytte sosiale velferdstiltak mest mulig slik at de kan gjøre minst mulig for å få de pengene de trenger. Denne ikke-fordømmelse-linjen er nok et "svar" på kristendommens krav om at alle må bidra med det de har fått av evner eller tallenter og selv tenker jeg at hvis man melder seg over i humanistbevegelsen, så vil det vi kaller vond samvittighet bli mer sløvet og mindre problematisk med tida, fordi jeg egentlig fortjener alt godt.

Når det gjelder det å jobbe mot urettferdighet, så tenker jeg at humanister har mer fokus på at styresmakter og politikere har ansvar for sosial rettferdig og at individets plikter hovedsaklig er å tale og stemme for de rette sakene og hjelpe de fattigste eller mest trengende i tilknytning til ulike katastrofer. Kristendommen på den andre siden har vel en mindre tro på statens evner og sier derfor at vi selv skal hjelpe vår neste. Dette kan kanskje for noen virke som en  stor "byrde" for noen som man da kan "legg av seg" om man blir humanist.

Videre prøver humanistene å fremstå som vitenskapelig ved å si at vitenskapelig forskning viser at vår verden er nær ved å bli fullkommen, og det viktigste hinderet er diverse dogmatiske mennesker som ikke vil akseptere at "vårt humanistiske demokrati" er det eneste som kan føre oss helt fram til målet. For de som ikke ønsker å høre om mulige store miljøkatastrofer eller lovløse tilstander i nær framtid, så kan derfor humanismen være et snillere livssyn som lover oss en lys framtid om vi bare slutter oss til dem.

Selv tenker jeg at gode samfunnsforhold for alle mennesker må løses på det personlige plan med utgangspunkt i Jesus sitt bud om å elske sin neste. Selvom humanistene utad forteller at de er styrt av samme budet, så mener jeg at det de egentlig har gjort er å velge å tro at mennesker selv kan lage en god verden uten hjelp av Gud, Dette er da blitt et slags "hellig dogme"  som humanismen hviler på og som gjør dem blinde for at det nettopp er de som er hovedårsaken til at samfunnet vårt er på vei ut i "ei uløkke" som vi kan kalle lovsløhet.

Er det mulig å misforstå det å "elsk sin neste"? 
For meg har de mange vitnesbyrdene om at man "elsker Jesus" eller "elsker Gud" skapt en slags forvirring som også har gjort at jeg har hatt problemer med å argumentere mot det som kan kalles en ubegrenset kjærlighet markedsført av diverse "humanister". Slik jeg har oppfattet humanismen så har de et slags slagord som er omtrent slik: Mennesker som blir utsatt for vold og undertrykking vil selv bli voldelig, mens den som opplever å bli elsket vil selv elske alle andre og så blir alle fri!! Et neste spørsmål er da om det er kjærlighet til andre eller kjærlighet til seg selv som da setter oss fri. Med bakgrunn i mine observasjoner av det jeg kaller dagens barne-generasjon hvor jeg har sett mange bortskjemte egoister som tilsynelatende har problemer med å innordne seg i vanlige felleskap, tenker jeg at det er skummelt om en majoritet av oppvoksende befolkning blir preget av det jeg kaller moderne humanisme eller snillisme, og derfor har jeg mer å skrive om humanismens skumle sider.

Jeg er litt frivillig med i arbeidet med utdeling av "overskuddsmat" til de som trenger det via Matsentralen, og i år fikk vi endel eksemplarer av en julekalender/adventskalender som ikke ble utsolgt og som på grunn av diverse regler ikke kunne selges neste år. Som "lønn" for frivilligheten hender det at vi som er med får med "smaksprøver" hjem. Jeg er også mer enn vanlig interessert i hvilke budskap vår oppvoksende slekt får sammen med de "søte gavene" i en julekalender fordi jeg tror at samkjøring av politiske/religiøse budskap og gode smaksprøver er en effektiv form for manipulasjon. Rammen til høyre viser da 4 av 24 budskap sammen med 2 illustrasjoner.

Før jeg presenterer min nye forståelse av hva jeg tror Jesus mente da han sa at vi skulle elske vår neste som oss selv, så vil jeg med bakgrunn i rammen til venstre si at budskapene er typisk for det jeg vil kalle en ugudelige løsningen på verdens problem. Jeg vet at noen forskere som står bak det jeg kaller "humanismens nye pedagogikk", påstår at det var like mye problemer blant barn og ungdom da jeg vokste opp som i vår tid. Den tilsynelatende økningen skyldes at man tidligere skjulte problemene, men nå "har vi bedre metoder og ser alt slik det alltid har vært". Dette er sannsynligvis en bevisst løgn for å forsvare at de fortsatt bør få økte statlige overføringer til forskning og utvikling av "nye og bedre metoder for å hjelpe alle". Hovedproblemet etter mitt syn er at man, uten noe fornuftig eller vitenskapelig grunnlag, har valgt å fjerne Gud fra samfunnet på en måte som gjør det svært vanskelig for foreldre som ønsker å oppdra barna sine slik Bibelen sier vi skal gjøre.

Taktikken er kort fortalt at man mer eller mindre direkte sier at vitenskapen ikke har funnet noen beviser for at det finnes en Gud/skaper som kan hjelpe oss med våre problemer fordi: Hvis det fantes en god Gud så ville han forlengst ha stoppet verdens ondskap. Hvis så noen antyder at problemet i vår verden nettopp skyldes at man ignorerer eller er ulydige mot Guds bud eller ignorerer hans "bruksanvisning", så blir disse "nøytralisert" ved stadig gjentaking av en "erfaringsbasert" hovedparolen om at verdens konflikter først vil forsvinne om alle samler seg under dogmet/parolen om at "nøytral vitenskapelig forskning som kan redde oss". Denne relativt nye løsningen på verdens problem er da støttet av diverse interessegrupper som vi kan kalle ateister, agnostikere  humanister og vel også pride-bevegelsen som tilsynelatende tror at verden blir bedre jo flere "skjeive" samlivsformer som blir inkluderte i offentlighetens målsettinger.

En religion kan vel beskrives som en lære som skal lære mennesker å leve sammen på en best mulig måte. Den moderne læren om at vi mennesker kan klare å løse alle problemer ved hjelp av "forskning og teknologi" er derfor også en religion som jeg her vil kalle humanismen og som mange mennesker bekjenner seg til i vår tid, men som jeg tror at de egentlig ikke vet noe særlig om. Problemet er imidlertid at disse menneskene har sluttet å støtte det jeg vil kalle vårt kristne verdigrunnlag som har gjort Norge til et godt land å leve i ca 1000 år. Det finnes da to ordtak som er relevante her: "Man høster hva man sår", og "Det er lettere å rive ned enn å bygge opp". Hvis vi skal forstå den skjebnetida vi lever i nå, så tror jeg hovedspørsmålet er:  Hvorfor har "vår politiske majoritet" forlatt kristendommen og bekjenne seg til humanismen som "den grunnleggende religionen". Svaret på dette må da inkludere noe om ¹⁾hvordan dagens mennesker oppfatter kristendommen og ²⁾hva humanistene oppfatter som humanismens fortrinn.

Nå vet jeg ikke noe om Bjørg Thorhallsdottir som tilsynelatende står bak slagordene på julekalenderen og vel også figurene som er vist ovenfor. Slagorden samsvar med det jeg har hørt fra humanister, som da ikke nødvendigvis fornekter at gudsbegrepet kan gi "litt sjelelig trøst". Kanskje tenker hun at Jesus kan tilgi og derfor har hun nevnt tilgivelse tilknyttet 24 desember som etter tradisjonen er Jesus sin fødselsdag. Men samtidig er helhetsinntrykket mitt at uansett hvor egoistisk man er de 23 andre "ventedagene", så tilgir Gud alt fordi Jesus ble "født for å frelse verden". Mitt hovedproblem knyttet til denne observasjonen, er ikke at ei som heter Bjørg kanskje tenker eller tror det, men at det tilsynelatende er det som kirka eller vi kristne har formidlet videre til de som står utenfor og vurderer om kristendommen er noe å satse på. Kan det med andre ord tenkes at folk i og utenfor kirka tenker at "Vi trenger ikke å gjøre noe fordi Jesus gjorde alt da han døde på korset. Tilgivelse er vel et nøkkelord knyttet til konsekvenser av vår gjerninger og eventuelt skal få oppleve en "Himmel". Men er betingelsen bare at vi husker juleevangeliet og ber om tilgivelse.

Nå ønsker jeg ikke her å starte en diskusjon med vennene mine i "bedehusmiljøet", men jeg vil bare kort si at Jesus ikke har lovt alle mennesker tilgang til himmelen hvis man bare ber enkel bønn om tilgivelse. Jeg vet da at den ene røveren som var korsfestet sammen med Jesus, fikk en "himmelbillett" etter at han hadde bedt om "omtanke" fra Jesus. Men det er ikke noe fornuftig grunn til at vi i vår tid skal tolke dette slik at alle mennesker som ber en tilsvarende enkel bønn skal få himmelbillett. Realiteten er da at Jesus selv, mens han vandret her på jorda, sa mye om at betingelsen for å komme til himmelen var at vi omvender oss fra ego-livet vårt og velger å elske/lyde/tro og videre "tar opp vårt kors og følger ham" Det siste tenker jeg da betyr at vi også gjøre ting som ikke oppleves som gøy, men nyttig for oss selv og andre på kort og lang sikt - og vel også med munnen sier noe om at vi tror at alle må omvende seg om denne og neste verden skal bli en god opplevelse for alle mennesker.

Hvordan bidrar norsk skoleverk?
Politikere og myndigheter som har den offisielle nøkkelen til å lage et godt samfunn, har tilsynelatende bare egoistiske motiv for å overse/ignorere budene fra en allmektig Gud. Humanistene som da omfatter ateister og agnostikere, er likner vel på politikere som gir andre ansvaret og så på en måte rygger inn i en bedre verden. Dette kan fungere så lenge det finnes "ytre motstander", men når disse er eliminert, og problemene ikke er blitt mindre,  så tror jeg vel at mennesker som føler seg lurt kan skape et større helvete på jord, enn det verden har opplevd hittil. Min erfaring mens jeg fortsatt var i skoleverket var at erfarne lærere var skeptiske til å drive skolen på humanistiske "doktriner", men tilsynelatende har norske velgere oppfatte humanismen som et livssyn uten fordømmelse og at de som kaller seg humanister er de snilleste folkene i verden. og gitt politikerne frie tøyler til å reformere skolen bort fra vår kristne formålsparagraf. Nå var jeg selv bare tre år i norsk grunnskole, men det jeg i ettertid var min viktigste praktiske lærdom, var at vår kristne formålsparagraf var vårt viktigste hjelpemiddel. Men det var først da jeg hørte erfarne kollegaer som jeg så opp til som ikke selv regnet seg som "personlige kristne" som sa at de var glad for at de kunne henvise til sentralgitte "overordnede bud", og derfor slapp å begrunne alle de praktiske fremgangsmåter og krav som da erfaringsmessig kunne undergrave respekt for både lærer og læreplaner. Den gangen jeg arbeidet i grunnskolen hadde vi en klar kristen formålsparagraf som jeg tror at flertallet av lærerne oppfattet som et nyttig grunnlag for en konsekvent handling i forhold til ulike problem som gjorde norsk skole til en av de beste i verden Nå er jeg usikker på om formuleringen i formålsparagrafen er uendret fra den gangen jeg jobbet i grunnskolen, men  mange revisjoner av diverse underliggende planer har så langt jeg har fulgt med blitt revidert og justert til det ugjenkjennelige og uforståelige slik at de fleste særinteresser eller lobbyister kan lese om sine fanesaker i planene, og dermed kan gripe inn i skolehverdagen. Det som videre  kalles elvemedvirkning har så langt jeg har forstått blitt sterkt forstørret på bekostning av det jeg vil kalle god undervisning basert på gjennomtenkte samordnede fagplaner fra erfarne lærere. I senere revisjoner har så de jeg vil kalle erfarne lærere falt ut av revisjonsarbeidet og  politikere, moderne pedagoger og byråkrater som tror at den nye teknologien som kalles IT gjør at de barna må ha nytt pensum ca hvert tiår har etter manges mening laget noen planer som vel gjør at vi vel ikke lenger kan snakke om et felle pensum for alle i norsk grunnskole. Mange timer går da bort til medbestemmelse og nye læremetoder og siden de gjenstående timene som kan brukes til de gamle fagemnen  blir færre og emnene i fagplanene er blitt flere og siden det ikke er noen godkjenningsordning for lærebøker er det vel de mest populære lærerbøkene som bestemmer hva elevene egentlig skal lære.

Min tanke er altså at den som aksepterer at læreren bestemmer og vet best, vil lære mest. De som på den andre siden er påvirket av humanismen og tror at skolen er et slags demokrati hvor elevene er nesten likeverdig med læreren i forhold "å bli hørt"(medbestemmelse) fordi de vet hvor skoen trykker (hva som er best for dem selv) vil bli dårligere samfunnsborgere fordi de tror at de er blitt bedre mennesker mens de egentlig blir uoppdragne egoister som kanskje aldri vil klare å lyde eller tro på noen andre enn seg selv.

Som nevnt ovenfor har sosiale problemer økt parallelt med at innflytelsen fra "den gudløse humanismen" - og kristendommen samtidig er marginalisert i samfunnet vårt. Noen vil kanskje protestere når jeg kaller humanismen for gudløs. De sier vanligvis selv at de tolererer alle både populære og ikke populære religioner. Problemet er imidlertid at de har "utvist Gud fra vårt offisielle samfunn" og dermed fjernet den viktigste motiveringsfaktoren som vi kan bruke for å få alle til å følge det vi kan kalle samfunnslover eller "folkeskikk" hvis man eventuelt mener at mennesker i seg selv har noen innebygde moralske/etiske verdier som vi ikke trenger å lære fra Bibelen.  

Det som da kjennetegner "vår moderne humanistiske verden" er at Gud må helt ut av samfunnslivet, hvis verden skal bli et bedre sted for alle. Om noen vil tro at Gudstro er samfunnsnyttig, så må det for all del ikke slippes til i "det offentlige rom", bare på bedehusene. Hoved-dogmet i vår tid synes å være "Mennesket i sentrum"(ikke Gud) eller "Enhver er sin egen lykkes smed", og de levereglene/budene vi klarer å få en "demokratisk enighet om", er tilstrekkelig til å skape fred på jorden i vår tid.

Har vi misforstått hva som er meningen med livet eller Bibelens bidra til en god verden for alle?
I prinsippet er det vel to mulige tankegrunnlag for dem som ønsker å finne meningen med livet. Enten at det er en skaper(Gud) bak skaperverket, eller at universet "eksploderte" og at fysiske og kjemiske lover senere har "laget" den verden vi ser i og omkring oss. I begge verdenssynene så er man vel enige om at mennesket er blitt tildelt fri vilje og selv må velge hva de vil tro og gjøre i møte med alle problemene som vi møter i livene våre. Hadde det bare vært ett menneske på jorda, så kunne kanskje dette mennesket funnet meningen med livet ved hjelp av prøving og feiling uten bekymring for å eventuelt ødelegge for andre. Men siden vi er mange mennesker så viser all erfaring at vi trenger en felles kultur eller felles leveregler som hindrer at egoister skal bli velstående på andres bekostning og som i Bibelen kalles synd.

Den gudlige løsningen i møte med en usikker framtid er da Jesus sine to bud som vi blant annet finner i Matt 22 som er de STØRSTE/FØRSTE levereglene for oss mennesker som kort forteller at VI SKAL ELSKE ¹⁾GUD og 2)VÅR NESTE. Nå er vel ordet elske det ordet som har fått størst "betydningsutvidelse" fra en opprinnelige betydning som jeg tenker må være mer entydig enn de betydningene som brukes i dag. Spesielt barn og ungdom som vokser opp i en avkristnet verden uten Gud kan lett få det inntrykket at alle som sier de 'elsker' barn eller pene jenter vil dem noe godt, og at dagens oppvoksende slekt får mest kjærlighet og glede ut av livet jo tidligere de begynner å "elske". Selv er jeg kommet i en alder hvor det vi kan kalle "fysisk kjærlighet" er en mer avdempet opplevelse, men samtidig kan jeg vitne om at den "fysiske kjærligheten" jeg forsaket ca 4 år før jeg ble gift har lagt grunnlaget for mer enn 40 gode år hvor det "å være ett med min kone", er livets største gave som bare vokser og ikke avtar med tiden.

Året 2021 har for meg vært en slags ransakelse av eget liv og et ønske om å hjelpe oppvoksende slekt(våre barnebarn) til selv å få et godt liv i det jeg vil kalle en gudløs tid. Når jeg betrakter samfunnet omkring meg, opplevde jeg at det jeg vil kalle veiledning eller oppdragelse til et godt liv, er blitt borte - også i bedehusmiljøene.  Hovedårsaken er at såkalte "eksperter" har erstattet Bibelen som rettesnor for skole og samfunn, med en elsk-deg-selv-filosofi hvor det er ok å la egoismen styre livet. Disse nye "ekspertene" svarer til saddukeerne på Jesu tid. De hever seg over gudgitte sannheter og bud og tror at de gjør menneskeheten en tjeneste folk flest tror mer på hva egoet vårt sier enn hva han som skapte oss har sagt.

I rammen til venstre har jeg plukket ut tre bud/regler fra Bibelen som jeg mener er grunnleggende for å oppleve et godt liv helt fram til vi dør, og så langt jeg forstår vil etterfølgelse av disse budene også gi billetter til en himmel hvor det ikke lenger er noe som heter synd og død. Men før jeg så julestjerna i jula 2020, hadde jeg problemer med å forstå budene til venstre. Men så prøvde jeg å bytte ut ordene 'elske' og 'hedre' med det lite brukte orde LYDE og plutselig følte jeg at jeg forstod MENINGEN MED LIVET, som mange barn og unge i vår tid strever med å forstå.

Jeg har selv barnebarn fra mitt første ekteskap, og etter at jeg ble gift en gang til har jeg fått flere "barnebarn" og dessuten har jeg blitt kjent med diverse slektsbarn og nabobarn som alle på ulike måter har inspirert meg til å bruke relativt mye tid på å gi videre "nøkkelen" til det gode liv som jeg tenker at Gud har gitt meg. Jeg er med andre ord svært glad for at jeg i mitt liv har valgte å følge de tre ovennevnte budene selvom jeg bare forstod dem delvis, Men siden han som Bibelen kaller Talsmannen (Den Hellig Ånd/Samvittigheten) er sendt fra Himmelen til vår verden for å lære oss alt (=gi oss forståelse om vi ønsker det)(Joh14,26), så vil jeg fortsette å fortelle om det jeg har opplevd så lenge noen vil høre/lese.

Nå finnes det en generasjon mellom min generasjon og de barna som jeg tenker på her, og min generelle erfaring er vel at disse bare unntaksvis følger mine råd, fordi dagens "eksperter" vanligvis har et annet menneskesyn enn det jeg har funnet i Bibelen. Men jeg opplever samtidig at de sette pris det meste jeg gjør av "barneaktiviteter". Dette julebrevet har da barneforeldre som en primær motakergruppe, og jeg håper videre at de vil formidle innholdet videre til barna selvom de kanskje ikke er enig med meg i alt. Da jeg gikk på lærerskolen var det mye snakk om at det var viktig å ha mål for undervisningen, og mine tre hovedmål i barnearbeidet som jeg tror er fra Gud er da:

1 Barna skal forstå at det er foreldrene som skal bestemme det meste og det er videre mens vi er små at vi virkelig kan lære lydighet og oppleve at det gir det beste livet både som barn og voksen.

2 Når vi blir voksne skal vi alle være med å bestemme - også "grunnlover" og detaljer i samfunnstrukturen, men det å "lære" å stemme til et stortingsvalg eller "føle" at man er med og bestemmer i hverdagen er ikke det viktigste fundamentet for vårt demokratiske styresett, Erfaringen er vel at flere og flere vestlige demokratier opplever et politisk kaos som fører til korrupsjon og vannstyre, og selv tenker jeg at hovedproblemet vårt er de "velgerne" som tror at dere viktigste oppgave er detaljstyre byråkrater og at sivil ulydighet er et positivt virkemiddel for å forbedre verden.
Selv tenker jeg at lovløshet og gudløshet er nåtidens største problem i sum kan det oppsummeres som ulydighet mot Gud. Norges lover er basert på bibelens bud, og selv har jeg valgt å følge landets lover fordi jeg tror de stammer fra Skaperen som skapte menneskene og fordi jeg tror at han ser oss alle til enhver tid, og vil sørge for at korrupsjon og urettferdighet vil få sin straff på den ene eller andre måten - Merk ellers at den ene måten(at også Gud straffer) bare fungerer om potensielle svindlere tror at det finnes en Gud som ser hva de gjør og kan gjøre noe med det når han vil.

3 Mange mennesker vil vel ha innvendinger til de to første punktene er nyttig for å gjenopprette Norge som et godt land å bo i for alle, og min erfaring er at Gud ikke tvinger noen til å tro på disse budene. Når det derimot gjelder det siste punktet om å elske sin neste som seg selv, så er mi erfaring at humanistene på en måte har stjålet dette "slagordet" og gjemt oppskrifta/manualen for hvordan det skal praktiseres. I stedet prøver de å fremstå som de som vil gi "virkelig kjærlighet fra alle til alle" i vår tid og at vi ikke trenger å forstå hva som ligger i begrepet "elske sin neste" for at kjærlighet skal gi oss glede.  

Generelt tenker jeg at det å elske sin neste er den viktigste nøkkelen til et godt liv for alle mennesker og i den sammenhengen har Gud også utrustet oss mennesker med det som kalles 'sex' som vel ofte er mer dekkende enn det norske ordet 'kjønn'.  En hensikten med "den lille gode seksuelle forskjellen" er ¹⁾forplantning som evolusjonistene mener de er eksperter på. Men det er da langt vanskeligere å finne nyttig fagstoff om den andre hovedfunksjonen til sex -  nemlig ²⁾å bevare et parforhold og gi barna en god oppvekst med både en mor og en far. Skaperen har derfor fra sinn side utrustet oss alle med en slags "lystmuskel" som blir stimulert nå "en mann og en kvinne er ett" ifølge bibelsk språkbruk, eller har samleie på vanlig norsk. 

Belønning eller bare lønn, er en menneskelig (og gudelig) ordning som har til hensikt å få mennesker til å gjøre det som er nyttig eller rett, og her vil jeg kort si at mitt livs beste stunder har jeg fått i ekteskapet fra min kone, fordi Gud i sin visdom skapte oss slik at vi kan gi hverandre en livslang "belønning" som ikke "mister interesse" slik som "gamle lønnsnivå" eller diverse julegaver. Her vil jeg ellers kort nevne at det først var etter at jeg ble fraskilt at jeg virkelig skjønte hvor stor gave jeg hadde fått, og denne erfaringa var kanskje i seg selv en grunn til at jeg hver gang takker Gud for at jeg får være gift. Uten å gå i detaljer vil jeg ellers si at selvom jeg ventet til jeg var gift med å "vær ett" for første gang, og derfor ikke har noe erfaring med "fri sex" før ekteskapet, så er min erfaring fra sex i ekteskapet at uansett hvor forpliktende løfter man gir seg selv eller til hverandre, så trenger vi "svake mennesker" hjelp fra et lovverk som er initiert av Skaperen. På den andre siden har jeg hørt at "fri sex for alle" har vært porten inn i et liv med anger og dårlig sjølbilde som så igjen ofte er blitt døyvet av rus. En påstand her er da at det er mulig for mennesker å gjøre seg selv uskikket til ekteskapet og dets gleder og selv har jeg hørt mange historier om at "fri nytelse av livet" medføre at man mister evnen til å full glede av sex både på det fysiske og det sjelelige planet - både mens man er ung og mens man er gammel.

Det å elske sin neste som seg selv i ekteskapet inkluderer så langt jeg forstår alle positive sider som finnes i ordet 'elske' men jeg vil her understreke at det er i ekteskapet når to mennesker er nære hverandre "hele tiden",  at vi også mest trenger den andre siden ved kjærlighet som kan betegnes med ordene 'LYDE' eller 'UNDERORDNE'. Generelt vil jeg her bare si at jeg tror underordningen i ekteskapet gjelder likt begge veier fordi et hovedmål er at vi skal bli forberedt til å kunne underordne oss under Gud i en evig himmel. I de tilfellene hvor "stemmeresultatet er uavgjort" så har begge ektefeller en Far i himmelen som må kobles inn. Mi erfaring er da at han der oppe vil være enig med den parten som avgjørelsen får sterkest konsekvenser for, hvis denne da ikke er bare motivert av eget ego.  

Dette lange avsnittet er et forsøk på å forklare hva det vil si å elske hverandre, men den er også ment å være en "takknemmelighetsgave" til alle mindreårige jenter og gutter jeg har truffet siste år, og som jeg tenker er en Guds gave til voksne mennesker som trenger en ekstra inspirasjon for gjøre noe godt for framtidens generasjoner. Jeg tenker da ikke at barn omkring 10 år skal lese dette, men jeg håper da at foreldre som ønsker sine barn alt vel, kanskje kan finne noe her som kan formidles videre till barna sine når disse eventuelt vurderer å slutte å tro på Gud og heller tro på humanismen. Den jenta som mente at humanister var de snilleste, er vel den jeg har kjent lengst, men her vil jeg da også kort nevne de nabobarna(gutter og jenter) som har vært med i vikingprosjektet (hagespel/vikingvandring) som jeg håper skal bli realisert på en eller annen måte i kommende år. Selv vil jeg da bare si at jeg ikke er den som er mest utholdene når ting ikke går lett, men i dette tilfellet tror jeg på prosjektet fordi Gud har hjulpet til så langt, og på grunn av en smittende takknemmelighet og positivitet fra noen kjekke unge jenter og gutter. Jeg ønsker med andre ord å bidra til at alle vil velge å følge Bibelens ord hele livet, fordi jeg  er overbevist om at det er det som er best for oss alle.

Et guttetreff.
Jeg var selv en gutt som opplevde oppveksten som forvirrende på mange måter, og når jeg treffer kjekke gutter fra barnebarn-generasjonen så ønsker jeg å gi dem erfaringer som jeg tenker var noe av det som jeg i ettertid var mest verdifullt fra min barndom. I sommer hadde vi besøk av en tenåringsgutt som tilsynelatende hadde problemer med å finne på noe "meningsfull" ferieaktivitet. Jeg fikk da ideen om å teste ut noe jeg hørte i egen barndom: Å gjøre noe nyttig uten å få lønn,  er bedre enn å jobbe for lønn fordi  alt da går til lønn i himmelen/en god samvittighet eller følelsen av å være nyttig. Jeg hadde den gangen behov for å få tømt et lite rom for høvleflis som da skulle oppi sekker som eventuelt kunne gies bort til mennesker med kjeledyr eller høner. Ungdommen var da av den hyggelige typen som da kanskje måtte overtales litt, men han gikk så til verket og fikk vel ca halvdelen opp i sekker, men da trengte han kanskje en pause og  jobben ble da ikke fullført. Jeg var da glad for det han gjorde, men jeg gav ham da heller ikke full "anerkjennelse". Nå vet jeg ikke sikkert hvorfor mennesker er ganske forskjellige når det gjelder utholdenhet eller det å få fullført prosjekt, og selv er jeg da langt fra idialet her. Men i ettertid tenker jeg vel at jeg kanskje hadde lært mer nyttig tålmodighet om jeg i min ungdom hadde blitt satt til større "utholdenhetsprøver" og så i ettertid opplevd full glede av en fullført jobb. Men generelt slo det meg at man i vår tid krever mindre av våre ungdommer som objektivt sett vel har mer tid til overs enn de fleste og derfor i prinsippet kunne ha arbeidet litt for føda (uten lønn). Men velstanden gjør at norske foreldre vanligvis selv klarer å fø de fleste familiene og samtidig gjøre nødvendige småjobber og kanskje også tror dette også er best for neste generasjon.

Selv tror jeg nå at mer "tvungen" deltakelse i nødvendige gjøremål fra barn og ungdom sin side hadde gjort oppvoksende slekt til mer takknemmelige mennesker som var bedre skikket til arbeidslivet, ekteskapet og et sosialt liv hvor ulønnet aktiviteter er en sentral del av et godt samfunn. Mennesker trenger litt tid til pauser, men trenger vi egentlig all den tid som "humanistiske" politikere har tildelt oss i vår tid, eller er det slik at vi hadde fått mer ut av vår fritid om vi hadde brukt den til det å gjøre vår neste glad som ifølge et ordtak er "den største glede". Et hovedspørmål her er da om det i dag finnes noen som virkelig forklarer nestekjærlighet som noe som kanskje må læres når man er barn eller ungdom, før det å tjene penger til egen familie gjør at vi ikke har tid til å tenke på andre.  

 
Til slutt følger fire bilder som forteller om to morsomme kjøreturer og noen planer framover som jeg håper kan bli virkelighet.
1 Veteranbilturen til Lørenskog hadde endel stopp  for å fylle vann og selv tenker jeg at det vare en lærerik og morsom tur selvom jeg ble litt våt engang vi møtte en trailer. Jeg ble da ikke kald fordi varmeapparatet stod på fullt vi kom fram og tilbake bare ved hjelp av bønn, gratis vann og åpne vinduer 
2 Det var videre gledelig at den siste vikingbåten også fungerte og at mine barnebarn syntes det var gøy å kjøre med en trehjulsbåt fram og tilbake til skolen etter at den først hadde fått en verdig dåp.
3Vikinghuset på Øksendal har da så langt overlevd i regn, vind og snø, og jeg tar det som et tegn på at jeg skal fortsette å arbeide for å få til en vikingvandring hvor det skal tjene som et svensk slott og ei norsk kirke hvis de tre hjulene det skal få fungerer. Time will show.  
Men før jeg forteller barna at det er mulig å overleve i et slikt vikinghus  en kald norsk vinter, er planen først å prøve det selv et kaldt vinterdøgn ved hjelp av en litt "modernisert ovn" som jeg vil prøver å fylle med litt stein og da sjekke om jeg slipper å ha døgnvakt ved ovnen.

God jul og et velsignet nytt år til dere alle! (31/12-2021 5/1 )