1 Hvem ble svindlet?
- En oversikt over etterkommerne av oldefar John Torjussen

Hvor har jord blitt svindlet?
I Norge er den meste av jorda eid av privatpersoner. Historien som følger her handler da om eierskap til litt av jorda i Øksendalen i området som jeg her vil kalle SiraKvina-området som på 1900-tallet gjennomgikk en større kraftutbygging. Hovedkraftstasjonen til dagens SiraKvina karftselskap befinner seg på Tonstad øverst på bildet hvor man samler det meste av vannet fra både Sirdalen og Kvinesdalen. Til høyre på bildet ser vi da bygdene i Øksendalen som er en sidedal i Sirdalen. Til venstre ser vi noen bygder i Kvinesdalen som sannsynligvis også ble påvirket av den aktuelle kraftutbyggingen.  Omkring 1900 ble det klart for folk flest at det var store verdier knyttet til diverse større fossefall i Sirdal og Kvinesdal.

Svindel ved å dikte opp ei ny bruksnistorie
Mye tyder på at den aktuelle kraftutbyggingen og mulighetene for "lettjente penger" er en hovedårsak til at endel mennesker i dette området i ettertid har fått en slags "dobbel historie". På den ene siden har vi historia i bygdebøkene som er skrevet av diverse personer fra Fjotland/Kvinesdal og på den andre siden er det snakk om ei historie jeg har hørt fra Bestefar og Onkel Josef. Jeg vil i det følgende kalle den historia jeg har funnet i bygdebøkene for "svindlerhistoria" og et kjennetegn på denne er at historia på 1800-tallet er svært komplisert. Den beskriver da mange ulike slekter som sies å ha levd i Øksendalen og Netland/Fjotland tilbake til omkring 1620. På den andre siden fortalte Onkelen min at disse bygdene sannsynligvis først fikk en større bosetning på 1800-tallet og de dokumentene jeg har studert fra 1800 tallet tyder da på at dette er mest sannsynlig. Med dette historiesynet følger også en mye enklerer brukshistorie med færre navn og denne vil jeg da kalle "den sanne brukshistoria".

Bygdebokforfattenes rolle i svindelen
Hovedpoenget her er ikke å diskutere når bosetningen startet i disse bygdene, men hvem som eide noen utvalgte bruk her fra 1800-tallet og fram til i dag. Det er videre viktig å være klar over at slektshistoriene vi finner i bygdebøkene for dette området er ekstremt lite troverdige på grunn av manglende konsistens og indre selvmotsigelser. Selv har jeg ikke hørt at noen seriøse forskere tror at det som står i disse bygdebøkene er rett, men jeg har da hørt påfallende mange påstander om at det er feil i de aktuelle bygdebøkene. Jeg tror videre at bygdebokforfatterne må ha vært klar over at her har foregått en svindel hvor noen har gjort diverse illegale justeringer i både pantebøker og kirkebøker. Nå vet jeg ikke om bygdebokforfatterne personlig har hatt noen fordeler av det jeg kaller en svindel, men jeg mener da at svindelens hensikt har vært å tillegne seg annen mans eiendom og erstatningssummer. Et eksempel på en verdifull eiendom er "Kvidingen" som var en større foss i Kvina rett sør for Netland. Hvis det Bestefar fortalte er sant, betyr det at området vest for Kvina var et av de siste områdene hvor det ble fast bosetting på 1800-tallet og at det sannsynligvis var folk på Netland som den gangen hadde skaffet seg rettigheter til større eiendommer både søreover og nordover langs Kvina på 1800-tallet. Det er da videre forståelig at noen ble misunnelige på disse eierne og ihverksatte en svindel som lyktes fordi det var vanskelig for folket på Netland å forsvare de store eiendommene de den gangen eide. Det er videre en klar sammenheng med "dokument-rotet" knyttet til hvem som har bodd på Netland og hvem som har bodd på diverse bruk i Øksendalen. Et viktig spørsmål her er hva innflytterne fra Netland virkelig har eid i Øksendalen.

Bygdedbøkene som er vist til her er skrevet av Per Seland, Johan Jerstad og Tor Veggeland og ble trykket fra 1980 til 1988. Noen vil kanskje oppfatte dette skrivet som en sterk beskyldning mot forfatterne av aktuelle bygdebøker som bør begrunnes. Her vil jeg da bare si at jeg vil komme tilbake til mange konkrete forhold og dokument som jeg mener beviser at bygdebøkene presenterer ei falsk historie for de involverte gårdene på 1800-tallet. Men siden det er eierskapet til noen utvalgte bruk i Øksendalen som jeg er interessert i her, så håper jeg leseren har forståelse for at det i denne sammenhengen er lov å si at jeg mener at diverse historier er feil, uten at jeg behøver å bruke mye tid på å bevise det. Jeg vil derimot bruke relativt mye tid på å bevise at bestefar si historie er rett og i samsvar med alle troverdige offentlige dokument knyttet til den aktuelle perioden.

Oversikt gjennom å presentere de personene som har vært involvert
Nå er det ikke enkelt å beskrive en svindel over mange år knyttet til mange bruk og mange personer på en enkel måte. Når man skal fortelle en historie er det mulig å bruke ulike strukturer som f.eks. er basert på tid(kronologisk fremstilling) eller eiendom(basert på bruksnummer). Her har jeg imidlertid valgt å basere strukturen på diverse underliggende personlister som jeg kort vil presentere her. Utvalget av personer er da basert på de navnene som er oppgitt i bygdebøkene som samtidig har tilknytning til eiendom som illegalt er overført fra den slekta som jeg kaller Jon-slekta. I tilfelle bøkene har tatt med bilder av de aktuelle personene er disse da også gjengitt her.

Jon-slekta er da slekta som jeg stammer fra og de viktigste personene her er vist i tabellen nedenfor til venstre. Her vises det da tre generasjoner og dagens generasjoner som eier eiendommer i Øksendalen kan da betraktes som en fjerde generasjon som da untaksvis er nevnt i de aktuelle bygdebøkene.

Hovedtema i etterfølgende kapitler er diverse eiendommer og hvem som er rettmessig eiere til disse. Jeg har da likevel valgt å strukturere disse kapitlene etter personer som da enten var eiere eller ikke av de omtalte bruksnummerne. Jeg tror med andre ord at denne fremstillingen blir mest oversiktlig og lettlest om hovedspørsmålet er hvem som eide de ulike bruksnummer til ulike tider. Det betyr at vi vil prøve å se saken fra ståstedet til de som ble svindlet eller de som stod bak svindelen. Det er vel denne synsvinkelen dommerne må bruke om de skal vurdere hvilke historieversjon de skal tro på og legge til grunn når de skal bestemme hvem som er rettmessig eiere av de ulike eiendommene i dag.

De som ble svindlet
I rammen til venstre viser da de som jeg mener var rettmessige eiere i perioden fra ca 1850 til omkring 1960 da den aktuelle svindelen skjedde. Hver linje representerer da en generasjon. En grunn til at denne slekta mistet større eiendommer i Øksendalen omkring 1960 har nok sammenheng med at søskenbarnene John og Josef begge var ungkarer og hadde da ikke direkte arvinger som kunne ta over eiendommene etter dem. Men rettsystemet er likevel slik at når barnløse dør, så er det søsken og deres etterkommere som skal arve eiendommer og annet. Det er altså ikke fritt fram for hvem som helst å erklære diverse tilsynelatende ubrukte eiendommer som sine. I dette tilfellet så var Torkil omkring 80 år da svindelen skjedde og jeg husker at "motparten" på den tiden sluttet å ta hensyn til det han sa, fordi han samtidig  ble litt "glemsk" i sine siste år. Broren hans Tønnes,  hadde vært død i mange år og med bakgrunn i mi min erfaring med det som kanskje kan kalles "øksendalsmafiaen", så skjønner jeg at John og Josef fikk problemer med å forsvare det som de rettmessig hadde arvet fra sine foreldre. Jeg vil komme tilbake til det jeg kaller "en uheldig ensretting" som jeg har opplevd på Øksendal hvor det tilsynelatende er noen sterke personer som bestemmer hva man skal si og mene. Jeg tror da at det er andre enn meg som har hatt problemer med å akseptere visse "etablerte sannheter". Men etter at jeg har hørt om og selv opplev diverse "sanksjoner", så skjønner jeg vel godt at endel av dagens naboer har valgt å ikke støtte meg i mitt forsøk på å "rydde opp i gamle synder".

Svik - også i egen familie?
For å understreke at jeg tror at "slangen" finnes i alle slekter, og at jeg ikke selv oppfatter dette som en "kamp mot de andre" så vil jeg kort si at mitt inntrykk var at John og Josef sannsynligvis hadde vel så store problemer i forhold til sin egen slekt som i forhold til naboer. Jeg har vel aldri snakket med John, men utfra det jeg har hørt hadde han endel fellestrekk med Josef. Mitt inntrykk er da at de begge var snille og sannsynligvis også var oppdradd til å "gjengjelde ondt med godt". Det er da et faktum at det finnes forholdsvis mange hytter på eiendommene som disse eide, og det forteller meg at de lånte bort eller gav av det de hadde til andre. Jeg har aldri opplevd at Josef har blitt sint, og i ettertid har jeg tenkt at disse positive egenskapene kanskje var de som gjorde at både han og søskenbarnet John mistet storparten av det de eide omkring 1960.

Problemet som jeg tror at både John og Josef opplevde i forbindelse med eiendomssvindelen, var at de begge hadde søsken, og disse som i hovedsak var jenter, har da på et eller annet tidspunkt valgt å tro mer på motparten enn på John og Josef. Selv har jeg da hørt mest fra mor mi Ingeborg, men også litt fra tante Ingrid som da bodde mest på Øksendal nest etter Josef. Mitt generelle inntrykk var da at disse damene egentlig ikke hadde så mye greie på de faktiske forholdene knyttet til hvem som eide hvilke eiendommer, men de var da mer opptatt av at John og Josef ikke skulle miste noe på grunn av "domskap". Jeg hørte da diverse rykter om at både John og Josef hadde skrevet fra seg ting mens de var fulle. Etterhvert fikk jeg da mer kontakt med Josef, og mitt inntrykk i da er da at det ikke er hold i Josef eller John selv er skyld i at andre tok over de eiendeommene de eide, allerede mens de levde. Jon hadde da leid ut bruket sitt på Listøl siden han flyttet til Øksendal omkring 1930, men jeg har da ikke funnet noen tinglyste papirer som forteller at han har solgt noe av det han eide på Listøl i ettertid. Når det gjelder Josef, så var det også tilsvarende rykter, som jeg ikke har funnet støtte for i offentlige dokument. Jeg mener da at alle offentlige papirer viser at det har vært en omfattende eiendomssvindel omkrting 1960 i Øksendalen. John og Josef som begge var ungkarer, har da hatt behov for "moralsk støtte" fra noen i forhold til de jordskiftesakene de drev å forberedte. Kanskje følte de seg også sviktet av sine egne. I stedet for å få støtte fra søsken, hørte de kanskje mest anklaget om at de hadde gjort noe galt siden  slekta mistet større eiendommer på den tida.  Min tanke er da at det er vanskelig å stå alene i en norsk rettsak, og spesielt i rettsaker knyttet til Jordskiftekontoret i Flekkefjord som tilsynelatende ikke vil innrømmer at det kan ha skjedd noe illegalt ved eget kontor.

Her vil jeg også nevne at Josef hadde en bror Gabriel, og slik jeg forstod det, var bestefar sitt ønske at de eiendommene han etterlot seg skulle deles mellom sønnene, mens de tre døtrene fikk hver sin pengesum mens han ennå levde. Dette var da så langt jeg forstod akseptert av alle parter. Men problemet var at brødrene Josef og Gabriel ikke ble enige om en måte å dele eiendommen på og følgelig finner man heller ikke noen tinglyste dokumenter knyttet til deling av den relative store eiendommen som bestefar i realiteten eide til han døde i 1970. Jeg tror da ikke at det har vært noen konflikt mellom Josef og Gabriel, men mitt inntrykk var da at Josef ønsket at Gabriel skulle ha engasjert seg mer i arbeidet med å få tilbake eiendommene som de hadde mistet. Min tanker er da at Gabriel, som hadde flyttet til Rogaland, hadde nok å gjøre med arbeid og familie, og jeg tror vel også at Josef forstod det.

Når ble eiendommen til Bestefar på Øksendal delt?
Normalt sett vil jordskiftekontoret være opptatt av bruksnummer og sjekke at bruksnummerhistorien gjenspeiler realitetene før man tilkjenner eiendomsrretten til ulike personer.  Tilsynelatende har man ikke gjort det forhold til en påstått deling av bestefar sin eiendom mellom hans to sønner Josef og Gabriel. Flere ganger har vi arvinger fått spørsmål fra jordskiftekontoret om en antatt deling mellom Josef og Gabriel som sannsynligvis aldri har skjedd. Det er derfor innledningsvis nødvendig her å skape litt klarhet i hvem som på 1960-tallet var formell eier av de bruksnummerne som var med i svindelen.

Bestefar har da fortalt at han i 1922 kjøpte 4 bruksnummer(1,2,5&6) på Øksendal. Satilittkartet  til venstre viser da med gult det som Bestefar satt igjen med etter at han i 1934 hadde overført ei hustomt til John Listøl hvor John senere bygget hus. Bestefar kjøpte i 1922 det som var det største bruket på Øksendal som bestod av et og et halvt gammelt bruk samt to innmarksteiger uten hus (5&6). Merk at utmarka knyttet til Øksendal først ble utskiftet i 1957 og det er da bare innmark som er markert på kartet til venstre.

Dette bildet er da radikalt forskjellig fra det som Jordskiftekontoret i Flekkefjord har knyttet til den aktuelle slekta. Kartet til høyre viser da hva Jordskiftekontoret i Flekkefjord har registrert på etterkommerne av Bestefar. Vi vil komme tilbake til de mange dokumentene som beviser at bestefar eide mer enn det som er markert med gult på kartet til høyre. Men her vil jeg bruke litt tid på argumentene for og mot at bestefar sin eiendom har gjennomgått en formelt korrekt deling mellom sønnene Josef og Gabriel som da resulterte i at Gabriel fikk ca 9 dekar(Gk:6) og Josef fikk ca 30 dekar (Gk:26)

Hovedproblemet her er da at bygdeboka Sirdal4 og Jordskiftekontoret i Flekkefjord påstår at de en eller annen gang har foregått en deling av bruket på Øksendal som Bestefar kjøpte i 1922. Men ingen har da funnet de tilhørende jordskiftepapirene og hver gang det har vært snakk om rettigheter til de to brukene så har man måtte spørre dagens eiere av disse bruksnummerne som da er jeg og en svoger av meg. Tilsynelatende har det skjedd en glipp ved Jordskiftekontoret i Flekkefjord og siden jordskiftekontorets behandling av disse to bruksnummerne er så oppsiktsvekkende, er det fristende å spørre om jordskiftekontoret i denne forbindelsen har kuttet ut det som kalles sunt bondevett og normal kritisk sans i forhold til egne handlinger.

Jeg har da hørt at når et bruk deles, skal det skje ved hjelp av offentlig godkjente jordskiftedommere. En brukseier kan altså ikke foreta en privat deling av et bruk som da er registrert i diverse offentlige dokument. Om noen illegalt prøver på å dele et bruk som det som Bestefar eide på Øksendal, så vil da ikke den aktuelle bruksdelingen bli registrert og den opprinnelige bruksenheten vil bestå. I det følgende vil jeg presentere tre alternativer for hva som skjedde med den relativt store eiendommen som Bestefar eide på Øksendal.

Alternativ 1: Bestefar si historie
I 1950 var barna til Bestefar så voksne at han ønsket å fordele arven mellom dem, og han ønsket da i første omgang å gi noen penger til døtrene sine. Eldste sønnen Josef hadde da noen penger i banken og man ble da enig om at hvis han kjøpte ut Hommen(1b) og Monen(2), som var adskilte innmarksteiger, så fikk man noen penger som døtrene kunne få. Josef selv kunne da begynne å etablere seg med hus i Hommen parallelt med at faren drev hovedbruket fortsatt noen år. Dette innebar videre at Josef og Gabriel som skulle arve Bestefar, hadde mer tid på å fordele resten av gården mellom seg. Det ble da skrevet et skjøte som jeg har funnet igjen i gamle papirer og i pantebøkene.(367/1950)

Nå er jeg ikke ekspert på rutinene ved sorekskriverkontoret og jordskiftekontoret, men jeg tenker vel at Jordskiftekontoret sannsynligvis har vært med og utforme teksten og at sorenskriveren senere har godkjent dokumentet og tinglyst det. Siden det her er snakk om et nytt bruk med ny eier, trenges det en skyldelingsforretning som fastsetter bruksnummer. Jeg husker da at man fortalte at det ble en diskusjon knyttet til bruksnummer. Vedkommende på jordskiftekontoret ville ikke akseptere bruksnummer 2 som Bestefar mente han eide og som han da ville overføre til sønnen. Det ble da sagt noe om et nytt bruksnummersystem og at jordskiftekontoret ikke kunne godkjenne de gamle nummerene som Bestefar hadde fått oppgitt da han kjøpte eiendommene på Øksendal i 1922.

Selv synes jeg at det er interessant å legge merke til at  '6'-tallet i bruksnummeret '26' i skjøten til høyre synes å være påført i ettertid. (Klikk på skjøtet for å få en forstørret versjon.) Dette bekrefter da historia jeg har hørt om at Bestefar den gangen protesterte og mente at bruksnummer 26 var blitt brukt tidligere på en annen parsell som var utskilt fra bruksnummer 2. Bestefar henviste da til diverse andre tinglysinger og til sin store forskrekkelse oppdaget han senere  at arkivdokumenter begynte å forsvinne eller så ble de omskrevet i forhold til det han husket.

Jeg vil komme tilbake til "originalskjøtet" fra 1922 som er et "tidligere" dokumentet som inneholder bruksnummer 26. Her vil jeg bare konkludere med å si at det meste tyder på at både ovennevnte skjøte fra 1950 og skjøtet fra 1922 inneholder spor etter en svindel.  Men generelt er det vel slik at vi ser det vi ønsker å se. Jeg har da møtt endel mennesker som tilsynelatende tror at jordskiftefolk umulig kan ha deltatt i en svindel, og de vil vel i dette tilfellet si at det litt "skjeve" bruksnummeret i dette skjøtet i seg selv ikke er noe bevis for utro tjenere på jordskiftekontoret i Flekkefjord. Det finnes kanskje ulike måter å bortforklare det skjeve bruksnummeret 26 i skjøtet ovenfor, men hvis vi finner tilsvarende mistenkelige ting i alle de dokumentene som handler om den eiendommen som bestefar kjøpte i 1922, så tenkte jeg at noen kanskje bør sjekke om det har skjedd en svindel knyttet til bruksnummerne på Øksendal. Her vil jeg bare si at bruksnummer 26 sannsynligvis ble gjenbrukt av det jeg vil kalle "en utro tjener i Flekkefjord" engang omkring  1950.  I prinsippet er det mulig å tenke at dette var et "hendelig uhell". Men når jeg så har funnet tilsvarende "justeiringer" i alle de andre pantedokumentene som er knyttet til aktuelle eiendommer, så mener jeg at alt tyder på at det er snakk om en bevisst svindel.

Den mest sannsynlige historia bak disse mistenkelige forholdene er at Bestefar som stod bak ovennevnte skjøte valgte å selge ut bruksnummer 2 som fra gammelt av var et halvt bruk på Monen sammen med Hommen som til den tiden var registrert som en del av bruksnummer 1 (DerHeime). Noen utro tjenere ved jordskiftekontoret i Flekkefjord har da i denne forbindelsen valgt å gjøre om på bruksnummerne for å kunne overføre mestedelen av det Bestefar hadde eid til andre. Men de har da ikke klart å lage et troverdig skyldelingsdokument på denne delingen som da innebærer at man oppgir hvilke bruksnummer som "gikk inn": (1 og 2) og hvilke som "kom ut av jordskifter": (2). Jeg har da ikke funnet noe skyldelingsdokument knyttet til dette i pantebøkene.  Jeg synes videre det er påfallende at jeg ikke har funnet noen henvisninger til avskriftet av dette skjøtet i pantebøkene fra panteregissterene til brukene 1, 2, 6 eller 26. Sannsynligvis har svindlerne konkludert med at det sannsynligvis er mest fornuftig for dem og "gjemme skjøtet" ved å fjerne alle henvisninger og videre har man tilsynelatende valgt å slette tilhørende skyldelingsdokument.

Ifølge bestefar og sønnen Josef, så var planen å foreta en formell deling av det som Bestefar satt igjen med før han døde. Men så ble resultatet av eiendomssvindelen klar i forbindelse med utsending av papirene fra utmarksjordskiftet i 1957, og da ble all tid brukt på prøve å gjennopprette eiendomsforholdene fra før svindelen. Både Bestefar Torkild Listøl og sønnen Josef Listøl fortalte om støtte fra diverse høytstående personer, men resultatet ble at begge døde før man gikk inn i saken og prøvde å rydde opp. Jeg tror derfor at Torkild Listøl er den siste "formelle" eier av de omtvistede eiendommene som da ble kjøpt opp av mor mi Ingeborg på 1990-tallet i forbindelse med arv. Den gangen var det da to hus knyttet til bruksnummerne 1,2,5 og 6 som bestefar hadde eid, og det ble da først foretatt en formell utskillelse av 26 Hommen til søstera mi på 1990-tallet.

Jeg har da selv arvet resten av  eiendommene som Jordskiftekontoret har samlet under bruksnummer 6 og som ifølge dagens matrikkeltall er på ca 9 dekar innmark. Hovedmålet i videre kapitler er da å bevise at bestefar eide mer enn dette og målet med dette dokumentet er å få tilbakeføre svindlede parseller og eiendommer til rettmessige eiere.

Alternativ 2 Jordskiftekontorets holdning og konklusjoner

Da jeg fikk kontakt med jordskiftekontorer for ca 4 år siden tenkte jeg at disse var fagpersoner som kunne hjelpe til med å gjenopprette urett om det viste seg at det hadde skjedd en svindel. Hovedskuffelsen min i denne sammenhengen var vel at jeg opplevde at man ved jordskiftekontoret var totalt avvisende i forhold til min påstand om at det hadde skjedd noe illegalt knyttet til hvem som eide de ulike bruksnummerne. Så langt jeg forstår har man ved å innta en slik holdning  gjort seg immune i forhold til å kunne gjennoprette eiendomsforholdene fra før den påståtte svindelen skjedde.

I den aktuelle saken mener jeg at det er to dokument som er mer grunnleggende enn alle andre, og det er da skjøtet fra 1950 som er kommentert ovenfor og i tillegg skjøtet fra 1922 som viser at Bestefar Torkild Listøl kjøpte noen bruksnummer på Øksendal i 1922. Nå har jeg i papirene etter onkel Josef funnet "originalene" til begge disse dokumentene. Et hovedpoeng fra min side er da at de to dokumentene som har overlevd fram til i dag, ikke kan være virkelig originale. Her vil jeg derfor trekke fram noen argumenter for at disse to dokumentene ikke er identiske med de som bestefar prøvde å få tinglyst. Tidligere har jeg antydet at skjøtet fra 1950 sannsynligvis er autentisk bortsett fra bruksnummeret som skulle vært 2 i stedet for 26 og plasseringen av datoen tyder vel også på at den kan være endret. Det er altså snakk om relativt sm justeringer. Når det gjelder skjøtet fra 1922 så tror jeg at det meste er feil bortsett fra navnet på selger og kjøper og kanskje også kjøpesummen. Et hovedspørsmål er da om det er mulig å forfalske et skjøte så mye som jeg påstår her.

Førsteintrykket - Et lite overbevisende skjøte
Det aktuelle skjøtet som jeg kaller "originalskjøte" som jeg tror er en erstatning for det egentlige originalskjøtet som jeg tor ble makulert etter at bestefar fikk et nytt skjøte tilpasset et "nytt bruksnummersystem" som ble innført en gang etter krigen. Fra slekta mi har jeg hørt historier om en langvarig konflikt med folk på jordskiftekontoret etter krigen. Denne bestod av innsending av dokument, lange ventetider og retur av andre dokument. Jeg husker ikke detaljene i dag. Men på det aktuelle skjøtet er det da påført med blyant at det skal sendes til Bestefar, og mye tyder derfor på at det er snakk om retur av et nytt skjøte som er tilpasset det nye brukernummersystemet som da erstatter det opprinnelige skjøtet som bestefar hadde sendt inn som bevis.

Selve skjøtet er da skrevet på begge sider av et ark som minner og dagens kladdeark brukt til eksamen. Men det er da større enn ett brettet A3 og følgelig har ikke skanneren jeg brukte fått med all teksten på side 1. Men hoveddelen er med, og jeg tenker at uavhengige fagfolk som ser på dokumentet som er gjengitt til venstre vil være enig med meg om at det er mye suspekt i det aktuelle "originalskjøtet". Merk at jeg da har kopiert to av 4 sider og de to siste sidene er da blanke.

Noen formaliteter
Et hovedspørsmål her er når dette skjøtet ble skrevet. Her vil jeg kort nevne at den såkalte dokumentavgiften/stempelavgiften som er bakgrunnen for de aktuelle "frimerkene" tydligvis var på 1% begge gangene. I vår tid er den på 2,5%.  Jeg merke meg da bare at merkene for Kr.15.00 var de samme i 1922 og 1950 om skjøtene er fra påskrevet årstall. Videre var tinglysingsgebyret 10,- i 1950,  4,- for en panteobligasjon i 1931 og 26,- for tinglysingen i januar 1923 ifølge de tre "originaldokumentene" jeg har funnet i papirene etter Bestefar. Jeg synes da at det er rart at det vare et så mye høyere kronebeløp i 1923 enn i 1950 med bakgrunn i generell inflasjon. Videre er det vel et faktum at salget i 1922 bare var en overføring av bruksnummer til ny eier, mens salget i 1950 også innebar flytting av jord mellom eksisterende bruksnummer(skyldeling).

Jeg synes videre at det er mistenkelig at bestefar i 1950 skrev under med "Torkild Johnsen Listøl" mens han i 1931 skrev under med "Torkel J Listøl" og at han ikke hadde noen underskrifter på det aktuelle skjøtet fra 1922. Jeg har da hørt at både bestefar og oldefar var nøye med formalitetene knyttet til offentlige dokument, og jeg tenker da at slike uregelmessigheter tyder på at noe har skjedd med dokumentene etter at den virkelige originalutgaven ble skrevet. Bildet til venstre viser de tre underskriftene jeg har funnet av Bestefar og jeg tror da at det bare er postkortet fra 1909 som ikke er forfalsket i ettertid. Den er da fra et kort som var sendt til USA i 1909, og det at han den gangen føyde til en 'h' i fornavnet var nok mer en uhøytidlig tilpassing til engelsk siden kortet var skrevet på engelsk. Merk eller at slekta mi har diskutert om det egentlige fornavnet hans var 'Torkel', 'Torkil' eller 'Torkild' og konklusjonen vår er vel at han sannsynligvis ikke var konsekvent selv.

Et merkelig tillegg.
Hovedspørsmålene her er knyttet til bruksnummerne som ble brukt og når disse ble innført. Men før vi diskuterer dette spørsmålet kan det aktuelt å spørre om det aktuelle tillegget til skjøten gjør selve skjøtet mer eller mindre troverdig. Tillegget er skrevet av i rammen til høyre og jeg har lagt inn lenker til pantebokdokumentene som man henviser til her.

Jeg har i tillegg lagt inn symbolet som jeg her har knyttet til jordskiftekontoret og deres arbeid. Jeg tror med andre ord at det aktuelle tillegget er skrevet av folk på jordskiftekontoret selv om underkrifta helt nederst kanskje tilhører sorenskriveren. Bakgrunnen for dette er at jeg har hørt at jordskiftekontorene bruker å foreta en kontroll av historie til bruk som kommer på salg. Jeg har videre sett lister over relevante tinglysinger hvor man i nyere tid har lagt ved de ferdig tinglyste dokumentene. Disse vedleggene fungerer da som en ekstra betryggelse for kjøperen om at jordskiftekontoret har foretatt en grundig sjekk av selgerens rettigheter knyttet til det han solgte. Man vil da ikke forvente at de da dukker opp andre personer å gjøre krav på den aktuelle eiendommen.

Kontrollrutiner ved jordskiftekontoret?
Det er derfor betryggende i seg selv at noen i dette tilfellet har sjekket opp eldre pantedokument. Men er det da vanlig å skrive dette på selve skjøta som da er blitt tildelt stempelmerker som i dette tilfellet? Jeg oppfatter denne aktuelle skjøta som et slags "makkverk" som jeg har store problemer med å tro at er et ekte dokument fra 1922 skrevet av seriøse jordskiftefolk. Jeg erkjenner at dagens jordskiftefolk ved jordskiftekontoret i Flekkefjord har valgt å akseptere det aktuelle skjøtet som troverdig og det er derfor en viss sjanse for at leseren av denne kommentaren vil tro mer på jordskiftefolkene i Flekkefjord enn på en som ikke har utdannelse innenfor "jordskifte".  Men jeg vil likevel si at det av og til er behov for å få litt avstand til en eventuelle svindel for å kunne avsløre at det er snakk om en svindel. Jeg som "utenforstående" har da tenkt at hvis skjøtet i seg selv er lite troverdig av grunner som jeg skal komme tilbake til seinere, så har kanskje svindlerne hatt behov for å "pøse på" med ekstra "overbevisning". Selv tenker jeg da at det er denne utradisjonelle "ekstrainnsatsen" som nettopp avsløre at her er noe mistenkelig. Jeg skjønner da ikke at jordskiftefolkene i Flekkefjord mener at den aktuelle skjøta er så troverdig at de kan basere vidtrekkende jordskiftedommer på den.  

Tvilsomt dokument støttes av andre tvilsomme dokument
Et neste argument for at vi her har med en svindel å gjøre,  er at ingen av de dokumentene som man her henviser til er det jeg ville forvente i forhold til det å bekrefte tidligere eierskap. I dette aktuelle tilfellet mener jeg at det er et historisk faktum at selgeren Jonas Andreassen var siste arving i ei slekt hvor gården var overført fra far til eldste sønn i flere generasjoner. Jeg ville da forvente at man her plukket fram noen dokumenter som viste at Jonas hadde arvet bruket fra sin far Andreas som igjen hadde arvet bruket fra sin far Ole som da sannsynligvis var sønn av Ejel Tronsen. Han var da med i folketellingen i 1801 og ulike dokument vil da bekrefte at disse har levd på Øksendal.  Dette har man da ikke gjort, og årsaken kan være at svindlerne har oppfattet skjøtene som overfører bruket fra far til sønn som problematiske og følgelig er de fjernet eller omskrevet.

I stedet har man da de dokumentene som man henviser til her. Jeg vil da kort kommentere om det her er snakk om klare bevis for eierskap av det bruket som ble solgt i 1922. (Nummerne her svarer til lenkenummerne i tabellen ovenfor og det er da mulig å klikke på disse å selv se pantebøkene via internett.)
1) Jeg vil komme tilbake til bevisene for at det har skjedd endringer i det aktuelle innmarksjordskiftet etter 1977, men her vil jeg bare si at dette skrivet sannsynligvis bare viser at det var to brødre Andreas og Elias Olsen som eid ting knyttet til bruksnummerne 643 og 651 og at disse bodde DerHeime. Det mente da også Bestefar, og det forteller da ikke noe om at Andreas, far til Jonas eide bruksnummer 6 og 26.
2) En panteobligasjon inneholder vanligvis opplysninger om pant i eiendom og her kan vi da lese "... pantsetter jeg herved med 1 prioritet min eiende Gaard Øksendal i Flekkefjords Sorenskriveri Bakke Thinglag, Gardsno 48 Brugsno 5 og 6 ..." . Dokumentet inneholder videre et eget punkt om: ".. ægtefælle .... Karen Tonette Jonsdatter Øksendal"  Nederst finner vi så de vanlige eksterne underskriftene: "1902 ...Til vitterlighet  Ole A. Andreassen Øksendal, Andreas A Øksendal".  Jeg vil komme tilbake til navnene og bruksnummerne som da er lite troverdige, men her vil jeg bare nevne at det er påfallende at ikke Jonas Andreassen som senere arvet bruket og solgte bruket til bestefar er nevnt!
3) Det at man nevner ei suspekt liste om hva ulike personer/bruksnummer har betalt i presteskatt i 1900 er vel også litt overraskende. Lista forteller forøvrig at Andreas Olsen den gangen eide bruksnummer 5 (ikke 6) og at skatten var 69 øre og ikke 35 øre som nevnt på skjøtet.
4) Her har man så en ny panteobligasjon hvor Jonas A Øksendal for et beløp på kr 2500 den 1.april 1914 pantsetter "bno 5 & 6" med skyld 1,12 og 1,12. Det er da ikke bare datoen som tyder på at dette er en aprilspøk.  Dette er da sannsynligvis det samme bruket som faren Andreas Olsen pantsatte i 1902 og det er da snakk om andre prioritet. Her vil jeg da bare kort kommentere at jeg ikke ser noen grun til at Jonas skulle ta opp dette store lånet på dette tidspunktet og alt her tyder på at det er snakk om et dokument som svindlerne har konstruert opp som da erstatter en vanlig skjøte hvor Jonas fikk gården fra faren Andreas Olsen omkring tidspunktet for farens død i 1906. Svindlerne har da sannsynligvis i tida etter krigsutbruddet "konfiskert" diverse skjøter og andre tinglyste dokument knyttet til det som Jonas Andreassen solgte i 1922, og det vi finner her er da et lite overbevisende forsøk på å lage en alternativ historie for bruksnummer 6DerHeime som da erstatter bruksnummer 1DerHeime som bestefar egentlig kjøpte i 1922.

Når det gjelder bruksnummer 26 så er situasjonen tydligvis enda mer problematisk fopr svindlerne. Slik som skjøtet ovenfor fra 1922 er formulert, så forventer man at bruksnummer 26 har eksistert på forhånd og normalt sett tenker jeg at vanlige jordskkiftefolk vil ha problemer men å godkjenne et skjøte hvor et bruksnummer forekommer første gangen i ei vanlig skjøte uten tilhørende skyldelingsforretning. Men dagens ansatte på jordskiftekontoret i Flekkefjord har da valgt å bruke bruksnummer 26 på "Hommen" selv om det ikke finnes tidligere spor etter skyldelingsforretninger med dette bruksnummeret. I forlengingen av skjøtet ovenfor finnes tre punkt som tilsynelatende er men å fortelle hvor dette brukksnummeret kommer fra. Det første er da en presteutredelse som ikke nevner høyere bruksnummer på Økdendal enn 23. Det neste punktet er:
6) som da er en "Skjøde og Follaugskontrakt" tinglyst 17/3-1914 men undertegnet 28/1 1905 som jeg ikke skjønner at seriøse jordskiftefolk kan ta alvorlig. Det er da tilsynelstende en skriftelig kontrakt hvor mor til Jonas overfører det hun og mannen eide: ".. vort eiende og paaboende gardsbruk i Øksenda Grno 48 Brno 5 og 6 i Bakke Sogn og tinglag med paastaaende huse alle til og underliggende herligheter og rettigheter...til Jonas Andreassen og Lars Kristian Larsen Øksendal for kjøpesummen av 2512,16." Nå vil jeg komme tilbake til det urimelige i datoene og det at man tilsynelatende velger å testamentere halve bruket til en svigersønn som da samtidig var arving til et større nabobruk som han flyttet tilbake til omkring 1914. Men her vil jeg da bare understreke at man ikke har brukt bruksnummer 26 om Hommen før den aktuelle skjøten i 1922. Første huset i Hommen ble påbegynt på 1950-tallet og før den tid tyder alt på at Hommen var en del av bruksnummer 1DerHeine.

Nå har dagens jordskiftefolk brukt et annet pantedokument som argument for at 26Hommen er et gammelt bruk. Selv mener jeg da at det er naturlig å spørre hvorfor man ikke i ovennevnte skjøten fra 1922 henviste til dette dokumentet som inneholder årstallet 1906. Jeg husker at Bestefar sa at han hadde sagt til de jordskiftefolkene han diskuterte med at man forventet en skyldelingsforretning før man kunne bruke et bruksnummer i et skjøte. Det hadde da medført at det dukket opp en tidligere ukjent skyldeling. Men det var da etter at bestefar hadde fått oversendt det aktuelle skjøtet fra 1922. Bestefar var da klar på at denne aktuelle skyldelingen og jeg har da hørt at han fikk støtte fra uavhengige offentlige tjenestemenn om at det6te måtte være en forfalskning.

Her vil jeg kort kommentere noen av de mest oppsiktsvekkende sidene ved denne "tinglysingen". Det er ei såkalt skyldelingsforretning oppgitt å være tinglyst i  1906 (33-085 No13) og her fortelles det at "Skjøns og Meddomsmændene" :"A. Toresen Netland, h A.T.Virak, Erik O Skibeli og Peder T. Haughom" ... "ifølge sorenskriverens opnævnelse af 18. marts 1905 at foretage en skylddelingsforretning over gaardsnr. 45, Brno 6". Fordelingen ble da : I Lars Kristian Larsen for sin Halvdel etter 0,5 af forannevnte skyld. Brugsnr. -  fik en skyld av 1 Mark 12 øre "Tuften" kaldet.... II Jonas Andreassen erholder for sin Halvdel eller 0,5 af Brugene. Brugsno - Hommen ...."

Man bruker da bruksnummer 6 om bruket som ble delt, men de to stedene hvor det hadde vært naturlig å skrive inn bruksnummerne 6 og 26 etter delingen, har man da i stedet skrevet en horisontal strek. Dette er da ikke hva man forventer av jordskiftefolk som skriver denne typen dokument. Jeg skjønner da ikke at dagens jordskiftefolk velger å legge slike dokument til grunn for det jeg kaller et nytt bruksnummersystem som bestefar først fikk høre om etter krigen.

Det mest oppsiktsvekkende med skyldelingen ovenfor er kanskje likevel de "Meddomsmændene" som er oppgitt å ha stått bak den aktuelle skyldelinmgsforretningen. Den førstnevnte A. Toresen Netland er da den samme som illegalt tok over Oldefar sit bruk på Ovedsal  og den siste Peder T Haughom er da han som sannsynligvis illegalt tok over 2Monen og 3Monen på Øksendal etter at brødrene Andreas og Elias Olsen døde omkring 1905. Personen som vanligvis er benevnt som h A. T. Virak er sannsynligvis et spøkelse med et navn som likner på de andre to med etternavn Toresen som da begge stammer fra Fjotland ifølge Sirdal4. Den siste meddommeren vet jeg da lite om fordi jeg ikke har studert brukene på Skibeli.

Her vil jeg bare oppsummere med å hevde at kjernen i svindelen er en manipulering av både bruksnummer og navn. Selve svindelen startet sannsynligvis omkring siste krig og i forbindelse med de større jordskiftene i 1957 for Øksendal og Jodestøl, klarte man å bytte ut  gamle matrikkellister med nye matrikkellister hvor både bruksnummer og eiernavn var endret. Vi vil senere gi en nærmere omtale av disse navnen og historien til de brukene de har eid ifølge Sirdal 4. Her i innledningen vil vi da bare vende tilbake til bruket som bestefar eide som da ble overført fra ham til sine to sønner en gang mellom krigen og ca 1960.

Om bruksnummer i originaldokumentene
Så langt har vi nevnt tre originaldokument fra 1922, 1931 og 1950 og ingen av disse antyder noe annet enn at Bestefar fortsatt eide hovedbruket sitt omkring 1960. De tre dokumentene har ellers det til felles at de bruker bruksnummer 6 og 26 om det bruket som Bestefar kjøpte i 1922. Jeg tenker da her at det er hovedgrunnen til at dokumentene har overlevd fram til i dag. Før jeg ser nærmere på innholdet i den aktuelle skjøten så vil jeg kort si noe om historien til de opprinnelige originaldokumentene som Jon-familien hadde hånd om. Min påstand er da at oldefar eide et bruk på Ovedal som ble overført til bestefar omkring 1930 og fra før eide da bestefar et bruk på Ovedal i tillegg til det han kjøpte på Øksendal i 1922. Totalt sett eide da Bestefar 3 selvstendige bruk pluss en skogeiendom på Jødestøl. Det var da helt sikkert diverse originaldokumenter knyttet til disse brukene og noen vil kanskje tenke at jeg har et forklairingsproblem når jeg kun har funnet tre "originaldokument" og alle disse opplyser at det eneste bestefar har eid er bruksnummer 6 og 26 på Øksendal. Selv tenker jeg at det at jeg har funnet kun tre originaldokoment som i tillegg er lite troverdige er et tegn på at her har foregått en svindel. Argumentene følger her:

Et første faktum er at det fantes mange flere dokument som Onkel Josef disponerte da jeg i 1976 besøkte ham og han gav meg en lengere innføring i den aktuelle jordskiftesaken som han prøvde å få støtte for i ulike offentlige kontorer. Jeg husker at han viste meg mange gamle dokumenter med gammeldags håndskrift  og en større kartrull som jeg da var mindre interessert i fordi jeg hadde store problemer med å forstå håndskriftene. Siden standard håndskrift i norsk skoleverk ble relativt mye forandre kort tid før jeg lærte å skrive, hadde jeg også problemer med å lese håndskrifta til foreldregenerasjonen min den gangen. I dag husker jeg derfor først og fremst historien som Josef fortalte og ikke de enkelte dokumentene, men jeg husker at det var snakk om en stor dokumentsamling med mange kopier av diverse tinglyste dokument!

Den neste "interne" gjennomgangen av Josef sine mange papirer var i 1995 etter at Josef var død, da bror min samlet og systematiserte alle papirene før selve boet ble behandlet ved sorenskriverkontoret i Flekkefjord. Den gangen var det bare bruksnummer 26 som var registrert på ham selv om han selv hevdet at han også eide halvdelen av bruksnummer 6 som da var registrert på arvingene etter broren Gabriel som da døde i 1986. Men siden broren til Josef hadde overlatt alle dokumentene til Josef knyttet til bruksnummer 6(1) så betyr det at Josef i sitt hus på Øksendal hadde alle dokumentene knyttet til det de arvet fra faren. Jeg har så i ettertid fått tilgang på alle papirene som Josef eide ved sin død, og et hovedinntrykk er at storparten av det som er interessant i forhold til den aktuelle eiendomssvindelen forsvant en gang mellom 1976 og 1995. Bror min har da sagt at han ikke har kastet noen eiendomsdokument. Hva har da skjedd i denne perioden.

Tidligere er det nevnt at Josef ble litt "glemsk" de siste årene og det ble derfor oppnevnt en "verge" for "å ivareta Josefs økonomiske interesser" de siste årene han levde. Jeg husker da selv en av de siste gangene jeg snakket med Josef at han var sint på denne vergen fordi han ikke fikk igjen alle "eiendomsdokumentene" fra vergen. Vergen hadde da sagt at han trengte dokumentene i forbindelse med en jordskiftesak om et område kalt Panteli, hvor Josef hadde arvet noe fra faren. Noe hadde også skjært seg mellom Josef og vergen i forbindelse med jordskiftesaken i 1985 og jeg oppfattet dette som noe relativt alvorlig siden jeg ikke ellers hadde hørt at Josef hadde kommet med slike sterke påstander mot enkeltpersoner. Andre i familien koblet det da til at Josef var blitt "glemsk" og valgte da å overse det. Selv har jeg problemer med å tolke de på noen annen måte enn at denne vergen som var etterkommer av en av de personene som overtok mest av det bestefar hadde eid ifølge den kontroversielle 1960-lista, sannsynligvis er årsaken til at alle "papirbevisene" Josef disponerte forsvant.  I samarbeid med andre svindlere har da vergen sannsynligvis valgt å kun legge tilbake de tre originaldokumentene som er nevnt her (fra 1922, 1931 og 1950) og så makulere alt annet som kunne bidra til å avsløre svindelen.

Nå tror jeg ikke at det er de ytre forholdene eller de fysiske papirene knyttet til "originalsjøtet" fra 1922 som er mest avgjørende for om det er ekte eller ikke. I norsk rett er det mulig å miste et skjøte uten at man dermed mister eiendomsretten til aktuelle eiendom. Grunnen er da at det finnes offentlige dokumenter som vanligvis har en mer avgjørende rolle i eiendomskonflikter enn originalskjøter som de som er nevnt her. Når skjøter blir tinglyst vil sorenskriveren samtidig sørge for at det blir laget en kopi av det aktuelle dokumentet som da i gamle dager ble skrevet av for hånd i såkalte pantebøker.  I følgende to rammer har jeg skrevet av det vi finner i ovennevnte originalskjøte og i tilhørende pantebok. Med gult har jeg da markert ting som ikke er likt i de to skrivene. Nå tror jeg skriverne hos sorenskriveren var nøye med å skrive av en nøyaktig kopi, og de få uoverensstemmelsene vi finner her tenker jeg da er en ytterligere indikasjon på at det er svindlere som har skrevet disse tekstene en gang etter krigen, og ikke omkring 1922 som datoene selv antyder.

 Som antydet ovenfor er hovedproblemet mitt at dommerne som jeg har vært i kontakt med på jordskiftekontoret i Flekkefjord har valgt å betrakte ovennevnte dokument som troverdig og derfor er det ikke nødvendig med en nærmere gjennomgang av andre dokument knyttet til samme eiendom. Man har med andre ord godkjent "det nye bruksnummersustemet" som jeg mener oppstod under krigen og som ligger til grunn for den såkalte 1960-lista som i praksis har overført storparten av den eiendommen Bestefar kjøpte i 1922 til andre personer. Jeg vil komme tilbake til detaljer senere, men her vil jeg kort beskrive svindelen ved hjelp av følgende oversikt:

Hovedproblemet med den aktuelle skjøten er da at den definerer bestefar sin eiendom til å være to bruksnummer med svært begrenset tidligere historie, og om man aksepterer disse bruksnummerne er det sannsynligvis umulig å bevise at disse to bruksnummerne utgjør noe mer enn det som dagens jordskiftedommer har tildelt etterslekta etter bestefar. Nå er historien til de ulike bruksnummerne tema i etterfølgende kapitler, og her vil vi oppsummerer hvorfor jeg mener at det dagens bruksnummer er basert på en svindel og at skjøtet ikkke er det originale som ble skrevet i 1922.
a) Det er mistenkelig at skjøtet er skrevet i Haughom, hvor hverken selger eller kjøper hadde noe tilknytning.
b) Det er mistenkelig at Bestefar som er kjøperen ikke selv har skrevet under. Jeg mener at det er mest naturlig at både selger og kjøper er til stede ved et slikt salg og at de begge skriver under skjøtet som da fremstår som en avtale mellom disse.
c) Jeg finner videre det aktuelle teksten i skjøtet svært lite hensiktsmessig i en slik avtale som jeg forventet først og fremst skulle si noe om hva som inngikk i salget. Det finnes da mange mistenkelige skjøter i pantebøkene med omtrent samme ordlyd, og jeg klarer ikke å la være å tenke at det er mest lettvint for svindlerne å velge ei tekst som er uavhengig av den konkrete eiendommen. Når den så i tillegg inneholder diverse "svulstige formuleringer" hvor man bruker 4 ord('solgt','sælger','avhender' og 'skøyter')  når jeg tenker at et av dem hadde vært nok med å skrive 'selger' i tillegg til noe om når overføringen skulle finne sted.
d) Jeg tenker videre at Den siste delen av skjøten hvor kjøperens navn gjentaes i tillegg til at man innfører et begrep 'hjemmelsmand' som jeg ikke skjønner vitsen med. Ifølge ei dansk orbok på nettet betyr dette ordet enten en "person som har givet oplysninger om noget" eller en som har rettigheter til noe kjøpt (har hjemmel). Betyr da den siste linja at selgeren Jonas Andreassen har rettigheter i "kjøperen Torkil Listøl" etter at det aktuelle salget var avsluttet?
e) Det eneste som knytter denne skjøta til et konkret geografisk sted er da navnene Tuften og Hommen.  Nå var Hommen et vanlig navn på beiteområdet nordvest for Øksendalskjødna, men jeg finner da ingen troverdige dokument som tyder på at dette området var utskilt som en selvstendig enhet før skjøten i 1950 ble skrevet. Men det finnes da noen dokument som beskriver en utskilling av Hommen  i 1906 (33-085 No13) og ei sammenslåing igjen i 1914 (36/415 No20) som jeg mener er så urimelig med bakgrunn i hvem involverte personer var, at jeg synes det er rart at seriøse jordskiftefolk fra Flekkefjord kan velge å tro at disse er troverdige på tross av mine invendinger. Uansett forklarer de ikke opphavet til bruksnummer 26 fordi det var bruksnummer 5 og 6 som ble omtalt i disse eldre pantedokumentene.
f) Det andre stedsnavnet Tuften er da et navn som man ikke trengte fordi det huset jeg bor i alltid har blitt kalt DerHeime. Det at man i dette spesielle dokumentet som er skrevet i Haughom velger å kalle bruket som Besterfar kjøpte for "Tuften" er så langt jeg forstår et ekstra argument for at det sannsynligvis er svindlere som har vært på ferde. En sentral del av denne svindelen var nettopp å omgjøre det bestefar kjøpte i 1922 fra hovedbruket 1DerHeime til et underbruk under 4DerHeime.

g) I tilknytning til viktige dokument er det vanlig å ha vitner som da skal være vel kjent og troverdige. I dette tilfellet har tilsynelatende to vitner skrevet under etter uttrykket "Til Vitterlighet:" Men fremstår så disse som et troverdige bevis om at her ikke har foregått en svindel? Før vi prøver å finne ut hvem de var, så vil jeg her bare nevne at i de fleste pantedokumentene som jeg oppfatter som mistenkelige, så har man valgt å bare oppgi bokstaver i stedet for hele fornavn og etternavn. Det betyr at flere personer kan være involvert, og selv tenker jeg at dette er en uheldig praksis som Sorenskriveren i Flekkefjord ikke aksepterte. Jeg tenker med andre ord at autentiske dokument som er innført i pantebøkene på sorenskriverkontoret i Flekkefjord, har brukt fullt navn knyttet til involverte personer. Jeg tenker altså at de forenklede navnetrekken er et resultat av at svindlerne har hatt en stor jobb med å tilpasse alle andre dokument slik at de stemmer med de andre dokumentene som er justert. Videre har de nok innsett at tvetydigheter i disse dokumentene er en fordel sett fra deres synsvinkel, siden det da blir vanskeligere å rydde opp.

Så langt har vi beskrevet det jeg kaller John-slekta som sannsynligvis mistet mest eiendom i den aktuelle svindelen.  Et naturlig neste steg er da å få en oversikt over hvem som eventuelt har tatt over de eiendommene som bestefar mistet i den aktuelle svindelen omkring 1960. En svinder er imidlertig mest vellykket om selve svindlerne forblir ukjente, og derfor kan vi vel forvente at det å finne fram til hvem som stod bak svindelen er det vanskeligste i denne sammenhengen.  Men om skjøtet fra 1922 er falskt slik som antydet her, kan det kanskje være aktuelt å spørre følgende spørsmål: Hvem er Andr. A. Øksendal  og Ragnhild Øksendal ? Det var da disse som er oppført som vitner på det aktuelle skjøtet og her har man da bare oppgitt fornavnene samt at de bodde på Øksendal. Selve skjøtet er oppgitt å være skrevet i Haughom og sidn mye tyder på at svindlerne har kommet fra Haughom vil vi i neste kapittel gi en oversikt over hvem som har bodd i Haughom.