Forord

En generell oversikt over hva nettsiden egentlig handler om

Det finnes ulike historier knyttet til påståtte illegale eiendomsoverføringer på 1960-tallet ved jordskiftekontoret i Flekkefjord. Alle som i ettertid har hørt om de aktuelle historiene, inkludert meg selv, har nok tenkt at en svindel med dimensjoner som er beskrevet her, umulig kan ha skjedd. Vi har da i Norge et godt rettsystem som beskytter mot denne typen svindel knyttet til fast eiendom. Men siden det meste tyder på at det likevel har skjedd, så kan vi kanskje si at det som følger er ei historie om det som er "for utrolig til å være sant" og kanskje vil historien appellere til lesere av både dokumentarer og "utrolige eventyr".

Det har vært gjort forsøk på å få saken behandlet i en uavhengig norsk rett fra omkring 1960 til 2013 uten at man har lyktes. Ankeutvalg og andre med myndighet til å bestemme om saken skal behandles har da valgt å lytte til de som fikk tildelt større eiendommer på 1960-tallet. De har derfor styrt unna en full gjennomgang av relevante bakgrunnsdokumenter. Man har med andre ord valgt å tro på svindlernes historie. Hovedgrunnen til at det så langt ikke er blitt en sak knyttet til det jeg har kaller en svindel er nok det man kan kalle "utsettelse". Jeg har da hørt at både bestefar Torkild Johnsen og onkel Josef Listøl fikk løfter om at man skulle se nærmere på saken. Men begge døde før saken ble behandlet. Jeg representerer da tredje generasjon etter Bestefar som da var eier av flere bruksnummer på 1960-tallet som ble overført til diverse andre personer omkring 1960. Mine erfaringer så langt er at Jordskiftekontoret i Flekkefjord er påfallende uvillig til å se nærmere på diverse grunnleggende dokument i to jordskiftesaker knyttet til aktuelle eiendommerr(Klomransaken 2011 og Padlansaken 2012). Så langt har jeg bare møtt en mengde uforståelige "byråkratiske argument" som begrunnelse for at man ikke vil vurdere seriøsiteten til ei eierliste/matrikkellista/"Hovedsammendrag" (her kalt 1960-lista) fra 1960-årene som tilsynelatende mangler troverdig tilknytning til aktuelle pantedolument og utmarksjordskiftet som ble avsluttet i 1957.

Dette skrivet er et slags siste forsøk på å få til en rettferdig høring i norsk rettsystem knyttet til at slekta mi har mistet flere eiendommer i Øksendalen sammen med større fallrettighetserstatninger. Jeg har til nå brukt mer enn 2 år fulltid på å sette meg inn i sakskomplekset og har ennå ikke funnet noen grunn til å tro at Bestefar sin historieversjon er feil. Jeg er derimot blitt overbevist at her har vært en omfattende svindel og at  hovedproblemet er Jordskiftekontoret i Flekkefjord og ankeutvalget ved Lagmannsretten i Bergen som så langt har stoppet alle forsøk på å få en uavhengig rett til å se nærmere på saken. Jeg har da funnet klare beviser for det jeg kaller "svindlere" har foretatt en systematisk manipulering i diverse offentlige dokument. De har videre utviklet det jeg kaller ei falsk historie som da er nedskrevet i bygdebøkene for området. Dommerne jeg har møtt så langt har likevel ikke vurdert dette som en reell sak som fortjener behandling i en norsk rett.

Dommere fra Flekkefjord har i de aktuelle eiendomstvistene antydet at mangelfulle og forvirrende dokumenter skyldes inkompetente dommere ved jordskiftekontoret i tidligere tider. Følgelig kan ikke dagens dommere ikke gjøre noe annet enn å fordele diverse eiendommer med ukjent eier "etter beste skjønn" uten vanlig støtte i det vi kan kalle ei "sannsynlig brukshistorie". Denne nytildelinga av jord har da skjedd fra ca 1960 og fram til ca 2011. Endel av de mest grover  nytildelingene vil da bli beskrevet nærmere i etterfølgende dokumenter. Selv mener jeg da at de mange selvmotsigelsene i diverse dokumenter er et klart bevis på at noen som jeg kaller "svindlere" har laget ei falsk historie. Man har med andre ord prøvd å laget støtte for en alternativ historie ved å gjøre illegale endringer i diverse gamle arkivdokumenter. Men det er da ikke enkelt å skrive om historia, og om e historie inneholder vel mange selvmotsigelser, så er vel dette i seg selv et bevis for at her har foregått noe tvilsomt. Håpet mitt er da at også jordskiftefolk som har myndighet til å omgjøre illegale eiendomstildelinger skal erkjenne at det har foregått en svindel. Hvis man så i ettertid skal få til en rett fordeling av eiendommene i Øksendalen må man da først prøve å forstå eiendomsforholdene i tida før svindelen. og ikke bare tildele eiendommer til de som "roper høyest" eller "de som først oppdaget de hvite områdene på kartet".

Er sannheten i  bygdebøkene eller er Bestefar si historie sann?
Alle er vel enige om at det ikke alltid er flertallet som representerer sannheten. Videre er det vel et faktum at selv dommere i en norsk rett kan ta feil. En dom i en norsk rett er basert på det vi kan kalle ei historie som dommerne har valgt å tro på. I dette tilfellet har vel Bestefar sin historieversjon kun hatt full støtte fra to personer: eldstesønnen Josef som jeg kaller Onkel som var ungkar, og meg selv som i hovedsak har fått overført Bestefar si historie via Josef. Onkel Josef døde i 1995 og huset til bestefar stod da tomt i noen år. Som et av barnebarna til Bestefar overtok jeg da huset hans på Øksendal i 2008. Jeg hadde da med meg i "flyttelasset" minner om ei annen brukshistorie enn den naboene da hadde lest seg til i bygdeboka som kom i 1988.

Så langt har rettsystemet (jordskifterett, lagmannsrett og høyesterett) tilsynelatende har valgt å tro 100% på det som står i bygdeboka. Folk flest som ikke har satt seg inn i saken, vi da tenker at rettsystemet representerer sannheten. Det betyr da at jeg på en måte "alene mot resten av verden". Men betyr det da at jeg bør gi opp og dermed "ofre" det jeg tror er sannheten? Finnes det i det hele tatt noen sjanse for å nå fram med denne saken i en verden hvor folk flest er opptatt med andre ting enn eiendommer og fallrettigheter i Øksendalen? Jeg er en pragmatiker som normalt sett ikke er innstilt på å ofre alt for sannheten når "det meste" tyder på at saken er tapt. Men når bevisene er så entydige som i denne saken så har jeg problemer med å forsone meg med tanken om at det da mulig at norsk rettsystem å innrømme feil i gende rekker. Dessuten har jeg tre andre grunner for å ikke gi opp og disse er følgende:

1) En rettskraftig dom fra 2011 hvor jeg mistet eiendomsretten til veien gjennom tunet mitt som innebærer at jeg ikke får til å gjøre nødvendige endringer for å sikrer tilkomst vinterstid. Samtidig mistet jeg et hjørne av løa mi og tilkomstvei til baksida av denne. Et nærbeite bak løa mi som er nødvendig for fortsatt drift på gården min ble videre av dommeren overført til et felleseie hvor mitt bruksnummer ikke var medregnet. Ingen jeg i ettertid har snakket med bortsett fra aktuelle dommer har prøvde å forsvare den aktuelle dommen. Den skaper da uoverkommelige problem for mitt gårdsbruk og jeg tror vel også at norsk rettsystem vil være tjent med å få dem omgjort siden det er vanskelig å skjule at man her har fattet et vedtak som er umulig å presentere som rettferdig i forhold til tidligere eierforhold eller presentere som hensiktsmessig i framtida for involverte parter.

2) Hittil har jeg brukt ca 2 år på aktuelle dokumenter som jeg da mener beviser at Bestefar sin historeieversjon er sann. Om jeg nå trekker meg så vi det for det første bety at 2 års studier av gamle dokumenter er bortkastet. Videre innebærer det at jeg aksepterer diverse dommer som jeg oppfatter som  himmelvidt fra det som jeg oppfatter som rettferdig. Et eksempel er en "bot"  fra Gulating lagmannsrett som skal gå til dekning av motpartens advokat som tilsynelatende ble engasjert for å påstå at mine mange skriv bare var "synsing" uten at man har brydd seg med å begrunne dette og uten at jeg har fått anledning til å motsi påstandene i en ordinær retthøring. Hovedproblemet mitt er likevel at en aksept av Gulatingdommen fremstår for meg som ei "kuvending" som vil gjøre at jeg vil miste siste rest av troverdighet knyttet til det jeg har jobbet for de siste to årene.

3) Midt i all "håpløsheten" har det imidlertid dukket opp en positive tanke. Det aktuelle studiet av brukshistorien for Øksendalen og Netlandsområdet har gitt meg innsyn i en rekke utrolige og spennende historie fra virkeligheten som jeg tenker at andre kan ha glede av. Jeg tror med andre ord at de aktuelle historiene vil kunne være interesante for andre enn de som har slekta si fra området. Grunnen er da at vi her har ei utrolig svindlerhistorie som "ingen skulle tru at nokon kunne oppleve i norsk rettsystem". Videre er det snakk om en utrolig kreativitet fra det som jeg kaller svindlere. Nå er det endel uklarheter knyttet til hvem de egentlig var, men de aktuelle forfalskningene de har etterlatt seg forteller da at noen mennesker er villig til å gjøre ganske mye for å svindle til seg penger og eiendom. Videre finner vi også ei tankevekkende historie knyttet til de som på ulike måter er blitt manipulert av svindlerne og de som da er de store taperne i de aktuelle røverhistoriene.

I dag er krim en sjanger som selger bra. Min tanke i denne sammenhengen er da bare at utrolige historier fra virkeligheten må være enda mer spennende å lese om enn de vanlige oppdiktede historiene i ordinære krimbøker. Jeg håper med andre ord at den aktuelle historia fra virkeligheten kan bli lest av mange mennesker og at denne historia også gir oss lærdom som gjør at tilsvarende svindler ikke vil skje i framtida. Samfunnet vårt er en samling av mange enkletpersoner og i historia som følger vil jeg fokusere på enkeltpersonere og deres bidrag i forbindelse med diverse eiendomssvindler.

Det er personer som eier eiendommer!
I etterfølgende historier er hovedmålet å oppklare eiendommsforholdene til noen konkrete eiendommer i Øksendalen som er en mindre bit av et større område som jeg kaller SiraKvina-området etter kraftselskapet som har etablert Norges største kraftverkkompleks her. Den konkrete bakgrunnen for dette dokumentet er en fallrettighetserstatningssak fra 2010 knyttet til Øksendalen som da ikke er kontroversiell i seg selv. Men erstatningssummen ble på noen millioner og det var da disse pengene skulle fordeles på personer, at det dukket opp diverse uklarheter som jeg mener rettsystemet bør se nærmere på. De fleste er vel enige om at disse pengene bør tilfalle rettmessige eiere og ikke arvinger og venner og familie til diverse svindlere fra 1960-årene. Min påstand her er at arvinger etter svindlere sitter på store eiendommer som var eid av Bestefar og Onkel til de døde i henholdsvis 1970 og 1995 og så langt har jeg ikke funnet noen troverdige bevis for at disse eiendommene har skiftet eier på legalt vis. Men når norsk rettsystem fra Lista Jordskifterett til Høyesterett velger å overse de mange dokumentene støtter Bestefar sitt eierskap, så må forstår jeg at advokaten som foretok den konkrete erstatningsfordelingen har sendt pengene til andre enn arvingene etter Bestefar. Men jeg mener ikke at det er rett, og jeg håper vel fortsatt at det er mulig å tilbakeføre eiendommer og til rettmessige eiere ca 50 år etter at svindelen skjedde.

En jordskiftesak handler primært om eiendom som vanligvis bare angår involverte partet. Men bak alle eiendomskonflikter er det også en historie om ulike historiske personer som har en mer allmenn interesse. En hovedgrunn til at man skriver historie er vel at man kan lære av historia. Mye tyder på at vi i dette tilfellet har ei svindlerhistorie fra virkeligheten som bør få allmenn oppmerksomhet nettopp for å hindre at slike historier skal få for store negative konsekvenser i samfunnet.

Omlag to år med studier av kirkebøker, pantebøker og andre offentlige dokument har gått med før jeg i dag kan si at jeg tror jeg forstår det som mange har beskrevet som "merkelige eiendomsforhold" i Øksendalen og i området omkring Netland. Noen mennesker unngår å fokusere på uforståelige og konfliktfylte forhold. Sannsynligvis er det svindlerne ønsket skulle skje. Generelt tenker jeg at det er allment  nyttig å ha kunnskap om ulike "negative" historiske hendelser for at nye generasjoner skal unngå å havne i sammen type uføre. Selv synes jeg at det er spennende og vel også nyttig å lese om kriger og andre dramatiske historiske "omveltninger". Jeg tenker derfor at det kanskje vil være en generell interesse for denne historia som er knyttet opp mot noen få personer som har levd i Øksendalen og omkring Netland og som da har fått til noen utrolige eiendomsoverføringer i den aktuelle tidsperioden.

Det jeg kaller en eiendomssvindel i SiraKvina-området er ikke noen stor sak om vi sammenlikner det med større rettsaker i norgeshistorien som har fått stor oppmerksomhet i medier. Det er da snakk om eierskap til noen tusen mål med skog og hei i et område som har relativt små kommersielle verdier etter at fallrettighetene  er "solgt ut". Men det ble oppfattet som en stor sak av de menneskene som var involvert! Mens svindlerne har hatt et ønske om å dysse saken ned, har familien min gjort mange mislykkede forsøk på å få samfunnet og rettsystemet oppmerksom på  den uretten som de mente de var utsatt for.

Et mulig spørsmål her er da om det er rett å bruke offentlige midler på en jordskiftesak knyttet til hvem som er rettmessig eiere av omtvistede eiendommer. Er det videre rett å bruke penger fra offentlige støtteordninger i forbindelse mend trykkingen av ei bok hvor andre kan få innsyn i en eiendomssvindel. Så langt har jeg fått fire avslag fra rettsystemet om at jeg skal få prøvet det jeg kaller en svindel knyttet til jordskiftekontoret  i Flekkefjord i en høyere rett enn Lista jordskifterett. Og siden høyesterett har avvist har avvist ankesøknadene må jeg kanskje erkjenne at det ikke er mer å hente fra norsk rettsystem. Men jeg tenker vel fortsatt at det er lov å skrive om saken i f.eks. ei bok, og det finnes vel eksempler på at bøker har ført til positive endringer i samfunnet.

Så langt har jeg nevnt ulike grunner for å få allmenn oppmerksomhet knyttet til den aktuelle svindelen. Det er også klart at det finnes mennesker som er villig til å gjøre mye for å unngå at svindelen skal bli kjent. Min erfaring er da at folk fra jordskiftekontoret i Flekkefjord er har gjort påfallende mye for å unngå en "full etterforskning" og jeg vet også at de som har arvet svindlernes eiendommer og dermed også urettmessig har fått utbetalt store erstatningsbeløp er motstandere av at historien skal bli allment kjent. Min generelle tanke er da bare at hvis det viser seg at svindelen ikke er så stor og alvorlig som jeg antyder her, så har det vel ikke skjedd noe stor skade om disse historiene blir allment kjent. En rettsavgjørelse ville da kunne definere mine påstander her som ubegrunnede og samtidig gi "oppreisning" til de som jeg har antydet er arvinger etter diverse svindelere. Men siden muligheten for å få prøvd saken i norsk rettsystem ble stoppet av høyesterett etter krav fra advokaten til "arvingene etter svindlerne" så er det mer usikkert hvem som kan bestemme hva som er rett.

Selv er jeg fortsatt overbevist om at avgjørelsene i høyesterett om å stoppe forsøket mitt på å få til en uavhengig vurdering av svindelsaken, var feil. Motparten ved deres advokat vil vel kanskje si at man har vurdert mine påstander og avgjørelsen i høyesterett viser at også Høyesterett er enig med henne om at det er snakk om "synsing" fra min side som da ikke fortjener oppmerksomhet i norsk rettsystem. Til det vil jeg da bare si at jeg håper at folk flest aksepterer at jeg har et behov for å få ut min versjon til andre enn "Motparten" som da tydligvis er blitt trodd av rettsystemet uten at de behøvde å begrunne påstandene sine.   

Noen vil kanskje si at svindlerne er døde og vi må gå videre. Selv tenker jeg at grove eiendomssvindler som kan bevises i norsk rettsystem bør kunne behandles selv om det er "heleren" og ikke "stjeleren" som eventuelt må levere tilbake eiendom. En hovedårsak til krig og konflikter i verden er sannsynligvis det vi kan kalle "havesyke". I bunn og grunn er vel dette en historie om "havesyke" og jeg tenker vel at det vil være positivt for samfunnsutviklingen om diverse tyver og svindler blir avslørt. Såvidt jeg vet er alle svindlerne i denne aktuelle saken døde og følgelig kan de ikke straffes direkte. Men de fleste som lever i Norge vil vel tenke at også urett som er begått av mennesker som er døde når svindelen oppdages, bør gjennopprettes for å unngå et samfunn som "belønner svindlere".

En sannhet, men ofte flere historier
En eiendomssvindel vil vanligvis bestå av en omskriving at det vi her kan kalle en sann historie. Siden vi i Norge har et eiendomsregister og et system for lagring av diverse eiendomsdokument i det vi kaller matrikkellister og panteregisteret, er det ikke lett å svindle eiendommer. Men ingen kan vel garantere at det ikke er mulig, og det er vel en av grunnene til at man kan anke avgjørelsere i lokale jordskifteretter.

Eiendommer blir ubebodd av ulike grunner, og sannsynligvis er  "ubebodde hus" en vanlig "fristelse" som får en svindler til å forsøke å ta over en eiendom. En annen årsak til illegal eller legal eiendomsovettakelse er fattigdom og ulike typer lån. Men generelt er ikke et ubebodd hus eller påstått lån nok for en svindler å flyttet inn og overta en eiendom. Før man legalt kan hevde eierskap til ei eiendom må man kunne fremlegge ulike typer dokument. Man må videre innom et jordskiftekontor og om dette kontoret fungerer som det skal, vil man sjekke opp gamle dokument knyttet til den aktuelle eiendommen og om det er snakk om en svindel, så vil dette bli avslørt.

Men hva så om det blir ansatt en utro tjener på jordskiftekontoret som da har tilgang til alle de gamle dokumentene som normalt bare forekom i et eksemplar før man digitaliserte eiendomsregistrene på 1900-tallet. En sentral påstand i følgende kapitler er at det i tillegg til svindlere som har blitt urettmessig eiere av diverse eiendommer også har vært utro tjenere ved jordskiftekontoret i Flekkefjord som har bidradd til forfalsking av diverse offentlige dokument. Mitt generelle inntrykk er at dagens ansatte ved jordskiftekontoret i Flekkefjord har problemer med å innrømme at det har skjedd noe galt ved eget kontor, og rent menneskelig sett er vel det forståelig. Det er derfor man i Norge har en ordning hvor retsavgjørelser kan ankes. Men jeg har da større problemer med å skjønne at andre høyerestående domstoler  motsetter seg at en uavhengig domstol skal få se nærmere på det jeg kaller bevis for at Bestefar mistet store eienddommer på 1960-tallet på illegalt vis.

En vanlig innvending mot våre mange forsøk på å få prøvd saken i en uavhengig norsk rett, er at vi har et "tyverisikkert eiendomssystem" og svindler av den typen som jeg beskriver er umulige i Norge. Mitt svar på dette er da man vel bør sjekke påstandene om svindel før man trekker slike konklusjoner, og det er vel heller ikke tillitsvekkende at norske domstoler ikke vil overprøve påstander om felibehandling i en underliggende domstol.

I 2010 skjedde det en større svindel i en norsk bankfilial som sitatet til høyre viser. I denne sammenhengen var det ikke vanskelig å få saken behandlet i rettsystemet selv om bankene vel prøver å forsikre oss om at slike ting ikke skal kunne skje. Eiendomssvindel har mange likhetstrekk med banksvindler siden det er lett å "bytte" både kontonummer og bruksnummer. Bestefar fortalte at han i 1822 kjøpt bruksnummerne 1,2,5 og 6 på Øksendal og det er relativt enkelt å identifisere disse eiendommene gjennom diverse eldre eiendomsdokument. Problemet var imidlertid at noen i ettertid har gjort om på de fleste bruksnummerne i  Øksendalen og da spesielt de som slekta mi har eid. Målet med etterfølgende kapitler er da å vise hvordan svindlere har manipulert med bruksnummer og derigjennom har illegalt overført store eiendommer til nye eiere.

Kan det tenkes at jordskiftekontoret har basert dagens eiendomsfordeling på ei falsk historie?
En hovedpåstand i etterfølgende kapitler er at jordskiftedommere i Flekkefjord har basert dagens eiendomsregister på falske brukshistorier som er laget av svindlerne. Et hovedspørsmål her er da hva som kjennetegner falske historier og hvordan kan de eventuelt påvises. En hovedtanke er at man må studere konkrete dokument og vurdere deres troverdighet opp mot f.eks. hvilke personer som eide de aktuelle brukene på aktuelle tid. Hoveddelen av etterfølgende kapitlene vil derfor være en relativt detaljert beskrivelse av sentrale dokument og en vurdering av deres troverdighet med bakgrunn i hva man "med sikkerhet vet" om personer som levde i aktuelle tid.

Mitt inntrykk så langt er ellers at rettsystemet så langt har valgt å tro 100% på forfatteren av bygdeboka Sirdal 4. Det er da klart at det har vært et nært samarbeid med de som skrev bygdebøker for Fjotland. Generelt vil jeg si at disse bøkene gir en oversiktlig fremstilling av det jeg kalle "svindlerhistorien". Om jeg bare hadde lest matrikkellistene, pantebøkene og andre forfalskede offentlige dokument, så hadde det vært svært vanskelig å forstå svindlernes "baktanker". Men i Sirdal 4 finner man da diverse ekstra tilføyelser som på en måte fyller ut "hullene i svindlerhistoria" og det er derfor mulig å få en slags generell forståelse for hovedinnholdet i svindelhistoria. Konkrete pantedokument kan da sammenliknes med denne svindlerhistoria og om vi da finner et dokument som kun samsvarer med svindlerhistoria og ingen andre "historiske kjennsgjerninger" så tyder alt på at det er et "forfalsket dokument". Den bygdeboka som sannsynligvis var ment å støtte opp om svindelen som skjedde 10-20 år tidligere er dermed også blitt en støttespiller i forhold til å fremskaffe bevis for at endel pantedokument er planlagte forfalskninger og ikke bare et resultat av "udugelige skrivere" på sorenskriverens kontor.

Merk at selve svindelen sannsynligvis skjedde midt på 1900-tallet, mens tida som fikk ei ny svindelhistorie i hovedsak var mellom 1800 og 1950. I denne tida hadde da seriøse folk på sorenskriverkontoret i Flekkefjord skrevet diverse pantedokument knyttet til aktuelle bruk i Øksendalen, og fortsatt finner vi mange autentiske dokument som stemmer med "det vi vet med sikkerhet" om den aktuelle tida. Men samtidig er det åpenbart at det i de samme pantebøkene finnes diverse dokument som kun stemmer med svindelhistoria. Jeg kan da ikke forestille meg at uavhengige dommere vil konkludere med at disse dokumentene er autentiske og videre vil bruke dem som grunnlag for jordskiftesaker. Når det likevel har skjedd i diverse dommer ved jordskiftekontoret i Flekkefjord, så vil jeg her unnskylde dommerne og si at jeg på det tidspunktet da dommene falt, så viste hverken jeg eller dommerne hvilke overveldene beviser som finnes for illegale manipuleringer i pantebøkene og andre offentlige dokument knyttet til Øksendalen.

Merk også at det er "arbeidskrevende" for svindlerne å fjerne eller tilføye dokumenter for å "bakke opp" en alternativ eierhistorie. Det er derfor sannsynlig at man har foretatt minst mulig justeringer i eksisisterende dokument hvor man f.eks. har endret bruksnummer, personnavn eller gjort diverse omskrivinger. Et typisk trekk ved mange manipulerte dokument er at dagens formuleringer er svært generelle og kan passe til de fleste bruk. Hensikten med svindelen var nok å overføre et bruk fra rettmessig eierslekt til en ny slekt, og dette har man da oppnådd ved å innføre oppdiktede navn (her kalt "spøkelser" = personer som ikke har eksistert) som beboere på generelt beskrevet bruket i en overgangspeiode. Senere har så disse spøkelsene overført eiendommene til reelle personer som da enten er svindlerne selv eller slekt og venner av disse.

Et kjennetegn på svindlerhistoriene er ellers at de er "overveldende" rotete og komplisert, Tilsynelatende har man bevisst byttet bruksnummer på enkelte bruk, noe som klart bryter med "normalen" om at bruk vanligvis vil bli overført fra far til eldste sønn. Resultatet av et slikt bruksnummerbytte er at det blir utrolig vanskelig å og finne fram til en sannsynlig slektshistorie på de enkelte brukene i kirkebøker og folketellinger. Dette har nok også vært hensikten. Ting tyder på at de fleste som før meg har prøvd å finne fram til de sanne slektshistoriene i Øksendalen har gitt opp fordi det er så tidkrevende.

Hovedgrunnen til at historia er komplisert er at svindlerne har innført mange nye navn/"spøkelser" som man påstår har eid diverse bruk. Generelt er det da enklere å bevise at en person har levd framfor å bevise at han ikke har levd på et gårdsbruk på en gårder/bygder med i størrelsorden 4-10 bruk. Sirdal 4 beskriver da mange flere personer i den aktuelle tidsperioden i Øksendalen enn det som kan ha livberget seg i de relativt få gårdsbrukene. Det er med andre ord oppgitt å ha levd mange flere personer enn det har vært hus til i de aktuelle bygdene, og noen av disse kan være svindlerne som da har fått et nytt navn når de slo seg ned i Øksendalen. Et hovedproblem i ettertid er da å isolere svindlerne fra de mange spøkelsene og å danne seg et helhetsbilde av hvem som har levd hvor. Merk ellers at svindlerne sannsynligvis har skiftet navn noen ganger for at de skulle bli vanskeligere å avsløre.

-