Julebrev 2017

Hei igjen, et nytt år er gått og i år er nyheten at jeg er nesten ferdig med første kapittel i bokprosjektet som sannsynligvis får tittelen: 'En dokumentar om hvor galt det kan gå om dagens jordskiftedommere tror på spøkelser, troll og luftslott' og tittelen på første kapittel blir kanskje: '1 Er dagens eiendomsfordeling på Øksendal et resultat av den tyske nasjonalsosialismen?' Mye kunne vært skrevet om hva jeg har lært dette siste året, men her vil jeg bare sitere en sang jeg lærte i min ungdom, som jeg tror er mer sann enn det jeg trodde den gangen: Vi måste venta, venta, venta på Gud. 'Vi måste venta, venta, venta på Gud. Læra oss forstå at bara i hans tid, kan vi verka, kan vi tala, kan vi gå.'

I dette året har jeg videre oppdaget to avsnitt i Bibelen. Det først er Luk18,2-8 som handler om en dommer som bodde i en by, og om man inkluderer det siste verset i historia, så er det vel mulig å tenke seg at denne liknelsen også handler om en dommer i Flekkefjord i vår tid. Likheten med mine dommerproblem er nesten skremmende. Videre finner vi følgende retoriske spørsmål: Er [Gud] sen med å hjelpe [de som har rettsmessige problem]?

Det andre bibelordet er 2Mos.20,5: Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg. I vår bibeloversettelse henviser 'dem' til 'gudebilder' og derfor har jeg ikke forstått hva Gud egentlig vil fortelle oss her. Men så prøvde jeg å vurdere om 'dommeren i Flekkefjord' eller 'forfatteren av bygdeboka Sirdal4' representerte visse "sannheter" som man kunne tro på eller ikke. Jeg tenker med andre ord at det er mulig å "dyrke" falske rettsavgjørelser eller falske brukshistorier om disse erstatter den virkelige sannheten(=Guds sannhet). Hva gjør så Gud i tilfelle at slike ting har skjedd? En tolkning av siste delen av ovennevnte vers er da at om noen 'hater sannheten' eller 'dyrker løgnen' så straffer ikke Gud nødvendigvis den som gjør det umiddelbart. Om vi her tenker at første slektsledd er det som f.eks. får en eiendom på urettmessig vis, så kan straffen for dette komme over barnebarn eller oldebarn ved at det er disse som må levere tilbake eiendommen som en bestefar/oldefar har fått på urettmessig vis.

Neste spørsmål er da hvorfor Gud velge å vente i flere generasjoner med å 'gjennopprette rettferdighet'. Selv tenker jeg at de to første genereasjonene hele tida vil vite hva de eventuelt har vært med på, og derfor når som helst kan bekjenne synder og gjøre opp. De to neste generasjonene er da kanskje ikke klar over årsaken til det man kan kalle 'ufred i vår verden'. Mye tyder imidlertid på at om man ikke tar et oppgjør med urett/synd, så vil "synden" fortsette å råde og ingen mennesker er tjent med det. På samme måten som det kan være vondt å fjerne en kreftsvulst, så kan det være vondt å høre om forfedres synder, men jeg tror at alle parter er tjent med at sannheten kommer fram. Om norsk rettsvesen velger å følge norsk lov som jeg mener er bygd på de ti bud i 2Mos.20, så bør de etter mi mening se nærmere på dagens eierforhold i Øksendalen av hensyn til alle parter.

Som dere skjønner har også dette året gått med til prosjektet, men det har da også skjedd et par andre begivenheter som er vist på bildene under. Den 14.juli fikk jeg endelig opp byggverket som jeg kaller BabelsTårn i hagen ved hjelp av en nevø og overvåkning av en litt skeptisk sønn. Til neste sommer vil det forhåpentligvis vise seg om det kan brukes til det jeg håper, men inntil da er det et runsestativ som er ca 8 meter høyt. Den 20.juli kom jeg så for første (og siste) gang på toppen av Galdhøpiggen i det som vel var tidenes beste vær. Sissel var litt syk den dagen og ble da ikke med helt til topp. Min konklusjon på toppen var at det var vel mye slit for å i ettertid kunne si at jeg har tatt et bilde på Norges høyeste fjell.

Men ellers har Sissel og meg vært sammen om det meste. Bildet under er tatt i dag for å vise en ny karport til Sissel sin bil og min ved - og at den stemningsfulle snøen vi hadde for et par dager siden er borte. Men det blir jul likevel siden Sissel har kontroll på julereingjøring pynting og matlaging, og alt tyder på at jeg kommer i mål med dette julebrevet og klarer å få lys i de siste låvelysene før den store dagen. Eller foreslo hun at jeg kunne sende et bildet av det fine juletreet jeg laget til henne for å lyse opp drivhuset i nattemørket. Hun fant da et virkelig grantre i skogen vår. Dette står i drivhuset i dag, men mitt tre fikk i stedet æresplassen under løa.

God jul og et velsignet nytt år til dere alle! (23.12.2017!!)