^Del 1   Del 2: om generasjoner og år i Bibelen

Grunntekster til Bibelen

Før vi går over til å se på hvordan Bibelen tidfester begivenheter, så er det nødvendig å forstå hva vi mener med grunntekster og "orginaltekster". Vi snakker om en Bibel, men flere ulike grunntekster. Grunntekstene er da de eldste bibeltekstene som vi kjenner til, og det er da disse som er utgangspunktet for den Bibelen vi har i dag. De er altså håndskrevne avskrifter av bibeldeler som er bevart fram til vår tid som vi kan knytte til et tidspunkt og som vi antar er uendret mellom dette tidspunktet og vår tid. .

I dette heftet er vi hovedsakelig opptatt av det gamle testamentet (GT) og følgelig vil jeg her se litt nærmere på de grunntekstene som ligger til grunn for GT. Dødehavsrullene (Qumran) er et kjent eksempel på slike gamle avskrifter som noen kanskje vil kalle grunntekster selv om disse vel ikke er brukt som kilde for Bibelen. Disse ble funnet i 1947 og siden vi antar at rullene stammer fra et religiøst jødisk samfunn(sekt) som ble utslettes omtrent samtidig med Jerusalems ødeleggelse i år 70. Disse dødehavsrullene er vel den eldste større samling av bibelskrifter vi kjenner. Nå representerer dødehavsrullene bare deler av ulike bøker fra GT, og her har jeg ikke brukt disse som grunnlag for å tidfeste ulike hendelser i Bibelen. Her vil vi bare nevne at dødehavsrullene jeg har hørt at dødehavsrullene er relativt like de andre grunntekstene vi bruker, og disse er da en bekreftelse på at vi kan stole på at de som kopiert Bibelen gjennom tidene har gjort en god jobb selv om vi ikke kan kalle den "fullkommen". Her vil vi da kort omtale de tre grunntekstene som vi har brukt som grunnlag for dette heftet. Den eldste grunnteksten er da nevnt først:

Septuaginta (LXX) Ordet septuaginta betyr 70. Denne grunnteksten har fått dette navnet utfra en tradisjonen om at det var 6*12=72 jøder som oversatte GT fra hebraisk til gresk i Alexandra omkring 250 f.Kr. Årsaken var at hebraisk var at relativt mange jøder var blitt gresktalende den gangen, og hensikten var at alle jøder skulle kunne lese GT(Toraen som da er jødenes navn på disse skriftene). Senere, etter pinsedag i år 33(?) var det denne oversettelsen som Jesu disipler og de senere kristne brukte. Sitatene fra GT i det nye testamentet (NT) er da fra LXX. Det er da årsaken til at NT og GT ikke samsvarer dårlig når det gjelder slike sitat. Siden var det da de kristne som videreførte LXX. Den eldste grunnteksten av LXX som er bevart til vår tid stammer da fra omkring 400 eKr. Nå kan ikke jeg gresk, og når jeg i dette heftet siterer fra LXX, så bruker jeg en gresk-engelsk paralelltekst: 'The Septuagint with Apocrypha: Greek and English' som først ble trykket i London i 1851, men som senere er opptrykt i USA i 1992.

De massoreiske tekstene (MT) Ordet 'massora' betyr tradisjon på Hebraisk. Dette er denne hebraiske grunnteksten som vårt GT er basert på. Fra Jerusalems ødeleggelse i år 70 og under korstogene var det vanskelige tider for jødene. Men etter at korstogene og andre forfølgelser var ferdig begynte de et arbeid med å gjenskape Toraen (mosebøkene) og andre religiøse skrifter fra diverse rester fra andre steder enn offisielle synagoger, hvor tekstene da forholdsvis systematisk var blitt brent. I tiden mellom 700 og 1000 eKr ble så den jødiske versjonen av GT kanonisert. Det betyr at man bestemte hva som skulle være med og hva som ikke skulle være med i de hellige skriftene som kalles Toraen. Dette innebærer da også at man måtte velge bort (slette og glemme) endel alternative formulering når det fantes ulike motsigende beskrivelser av samme hendelser, lovformuleringer ol.

Noen idealister vil kanskje tenke at det er en enkel sak å kanonisere eller samordne religiøse skrifter fordi religiøse mennesker som har hatt ansvaret for å bevare disse over lange tider, ikke ville tillate at tekstene over tid ble forandret. Selv tenker jeg at jødene som skulle gjøre denne jobben mellom 700 og 1000 eKr hadde en kjempestor utfordring, fordi det meste tyder på at fariseere og skriftlærde, ikke hadde vært så lojale som de folk flest tror. Hvis nye teologiske retninger kan oppstå i vår kristne kirker fordi noen mener at man må "modernisere" og følge med i tida eller andre mener at man må tilbake til "originalen", så er det vel ingen grunn til å tro at det ikke også har skjedd, når jødene kanoniserte MT etter et tidligere systematisk forsøk på å fjerne den jødiske kulturen fra vår jord.

For å forstå hva som eventuelt kan ha motivert de aktuelle jødene den gangen til å gjøre diverse "ubetydelige justeringer" i sin "tradisjon/Tora" i tida mellom 700 og 1000 eKr, så er det viktig å forstå den foregående historia.  Det var da i første omgang romerriket som ville utslette "problematiske" jødiske og kristne "opprørbevegelser" i det første århundret. Dette var da kort tid etter at lokalkongen av Juda Herodes den store først hadde hjulpet jødene med å bygge et nytt fint tempel i Jerusalem (egentlig utvidelse av de gamle) hvor byggearbeidet begynte omkring 20 fKr. Men "freden" mellom jødene og herskerne i Rom var ikke stabil. Det kan vel også tenkes at Jesus sine tre aktive år mellom 30 og 33 eKr. da HerodesAntipas, sønn av Herodes den store, (20fKr-39eKr) dømte Jesus til å bli korsfestet, var en mevirkende årsak til senere jødiske opprør. Slutten for "det jødiske rike" skjedde da mens den romerske keiseren Vespasian(9-79), styrte. Han hadde tidligere vært med å erobre England i år 47 eKr, og senere nedkjempet han det jødiske opprøret  på  en "grundig måte" i år 70 da tempelet ble totalt ødelagt.  Nå finnes det mye historie om romerrikets vekst og fall, men det er sjeldent at man vurderer kristendommens betydning i forhold til hvor godt riket var for sine innbyggere.  Det er da Konstatin den store(272-337) som også er kalt sankt Konstatin som er oppgitt å være den første kristne keiser.

Nå er det en ting å forstå ulike forhold som kan ha bidratt til at jødene har gjort justeringer i sine hellige skrifter i tida mellom at Salomo, som bygget det første tempelet omkring 1000 fKr og ettervirkningene av det andre tempelets ødeleggelse, var blitt "glemt" omkring 700eKr. Generelt kan vi vel si at det folket som kaller seg isralitter, er en av de mest eksklusive folkene i verden siden hovedregelen for å bli medlem er at man må være født av ei jødisk kvinne. Det er med andre ord slektsbånd og ikke "trosbånd"  eller "meningsfellesskap" som bestemmer hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Jeg har da ikke satt meg inn i historia til de jødene som overlevde Vespasian sin ødeleggelse av den Jødiske kultur, men jeg har et inntrykk at jødene den gangen "gikk under jorda" og knyttet sin identitet seg til det stedet hvor de bodde for at ikke de skulle bli identifisert som jøder og opprørere av romerske soldater. Nå tenker jeg videre at det er mer enn 500 år mellom år 70 og år 700 da Jødene begynte å gjenskape sine hellige skrifter etter at alle som fantes i tempelet og større synagoger var ødelagt. Dette i seg selv taler for at muligheter for at man har brukt det man kan kalle tvilsomme tekster er stor. Men et annet moment som vi også bør vurdere her er det vi kan kalle den mennesklige siden.

Hvis noen mennesker har følt seg urettferdig behandlet, så kan det over tid bygges opp et slags hat mot de man tenker var involvert i ulykken man har havnet i. Nå er vel jødedommen en av de religionene som har liten tro på at såkalte vertslige myndigheter kan bidra med noe positivt. Selv tenker jeg da at måle for oss som tror at vår religion kan redde verden, ikke er å velge konger som er "personlig kristne", men heller å kjempe for at de kristne verdiene vi har fra Bibelen skal prege samfunnet (lover, historiebøker, de kulturene som får statstøtte++). Det motsatte er så langt jeg forstå å støtte det man kan kalle utglidning eller forfall.  

Min tanke om de jødene som omkring 700 eKr begynte å "gjenskape det jødiske samfunn", tenkte at sekulære samfunnsystem ala romerriket, var forkastelig og alle som kan tenkes å ha forbindelse med de som ødela Jødene, må "få sitt pass påskrevet" i den nye Toraen. Nå har jeg vel også forstått at det var endel jøder i tida mellom 30 og 70 eKr som var positiv til Jesus og hans forkynnelse, men fordi fariseerne og de skriftlærde følte han var en "rival", måtte man også etter at Jesus var død, bruke "alle midler" for å hindre at kristendommen utslettet Jødedommen. Videre tenker jeg at det anstrengte forholdet mellom Kristne og Jøder, ikke ble bedre etter at det ble en kristen keiser som tok parti for de kristne.

Noen vil nok også nevne den såkalte korsfarertida som en tid som skapte splid mellom jøder og kristne. Nå begynte ikke  korsfarertida før omkring 1000 eKr og varte til ca 1300 eKr. Jeg har da forståelse for at Jøder i vår tid anklager kristne for mye av deres elendighet. Men selv tenker jeg at det kanskje var den såkalte romerkirka som var mest engasjert i forsøkene på å gjenerobre Jerusalem fra muslimer og jøder. I 1050eKr ble det et brudd mellom Romerkirka i vest og Den ortodokse kirke i øst som hadde sete i Konstantinopel. En grunn til skillet var da at vestkirka, som forøvrig mente de var den opprinnelige kirka, ikke anerkjente Paven som overhode over Patriarker som da fortsatte å være det øverste organet.

En konklusjon så langt er da at hvis vi skal vurdere troverdigheten til MT som fikk sin endelige utformingomkring 1000 eKr, så må vi i tillegg til å vurdere fysiske forhold og tilgang på "autoriserte grunntekster", også vurdere om Jødenes tanker om kristendommen og den trusselen de opplevde herfra, kan ha gjort at man har tonet ned de tingene som de kristen kaller "profetier" om "et nytt Guds rike som skulle avløse den gamle pakten". Jeg har da hørt fra folk som har studert konflikten mellom kristne og jøder at jødene i perioden omkring 1000, da de kanoniserte sine skrifter, oppfattet de kristne som sine hovedfiender, og derfor har man sannsynligvis prøvd å gjøre det vanskeligst mulig for de kristne å finne noe i jødiske grunntekster som de kristne i ettertid kan bruke som argument for sin religion.

Men er det likevel slik at jøder og inflytelserike kristne teologer blitt enige om å forkaste LXX som den viktigste grunnteksten (konsporasjonsteori?)
Merk her at det er vi kristne som kaller de jødiske historiske skriftene GT, og som har valgt å kalle disse tekstene for grunntekster til vårt Bibel. Hadde MT vært eneste jødiske grunntekst, så hadde jeg forstått hvorfor man har valgt MT, som vår viktigste grunntekst. Men det finnes da ei annen grunntekst som da også stammer fra Jødene og som vel alle er enige om er uendret siden den tida da Keiser Konstatin og diverse kristne ledere ble enige om å lage det man kaller en trosbekjennelse på et såkalt kirkemøte. Noen mener kanskje at dette kirkemåtet resulterte i det som kalles enighet om den rette tolkning av bibelen, mens jeg er da en av dem som mener at denne trosbekjennelsen er den viktigste årsaken til splittelse i det jeg kaller vår kristne verden.

Som en støtte for dette synet har jeg til høyre tatt med utdrag fra ei nettside fra det som jeg tror er en av mange som er vokst opp i vår kristne kultur, men som har valgt å motarbeide den og som vel antyder at religioner er årsaken til det meste som kan gå galt her i verden. Nå tenker jeg i utgangspunktet at han som her har skrevet om keiser Konstatin er forutintatt og derfor ikke i "klartekst" klarer å si noe positivt om kristendommen som jeg mener er hovedgrunnen til at den østlige delen av  romerriket overlevde lenger enn noen annet rike i verdens historien. Men selv oppfatter jeg det han har skrevet her er en støtte for mitt syn, som da sannsynligvis har større virkning på folk flest, enn diverse "bedehuskristne" som man vi forvente støtter sine egne.

Et stikkord her er treenighetslæren, og for ytterligere å forklare hva denne læra har gjort med det vi kan kalle 'Jesus sin religion' eller Kristendommen, så vil jeg også kommentere en nettartikkel fra CARM(Christian Apologic Research Ministry) som jeg i utgangspunktet tenkte støttet det jeg her vil kalle 'Jesus sin religion', men som jeg etter at jeg har lest den tenker er en alvorlig trussel fra innsiden. Som et vitnesbyrd vil jeg da her kort si at det var da jeg forstod at det paradokset eller mysteriet som kalles "treenigheten" ikke fantes eller var en ligiske følge av det vi kan lese i vår Bibel, at jeg følte at jeg så lyset og derfor opplever jeg da også at det som kristendomsskeptikeren som har skrevet det øverste i rammen til høyre, har skrevt noe som kan få andre til å se "lyset" eller "forstå bibelen rett". Når det så gjelder det nederste innlegget fra en eller annen som helt sikkert kaller seg kristen, så representerer denne teksta det  jeg oppfatter som den verste formen for destruktiv debatt hvor man ignorerer motparten sine argument ved å si at de er "helt på jorde" og samtidig plasserer motparten på "samme jorde" som endel mer eller mindre "foraktede" menneskegrupper. og til slutt antyder  at vår (felles) kristne kirke vil opphøre å eksistere om vil forkaster den trosbekjennelsen som inneholder treenighetslæra. Det er med andre ord en slags splitt og hersk teknikk som jeg da har valgt å tolke som et tegn på at motparten har spilt ut sitt siste kort, og at den tida som Bibelen karakteriserer med at "de vises visdom skal bli til skamme" er nært forestående.

Uttalelser fra folk som har studert grunntekstene
Nå er det ikke treenighetslære som er temaet her, men om vår felles kristne kirke har valgt å basere vår Bibel på den beste grunnteksten. Det første spørsmålet vårt er da hvorfor våre teologer har valgt å basere vår moderne oversettelse av Bibelen på Jødenes MT fra ca 1|000 eKr, på tross av at det alltid har vært et motsetningsforhold mellom jøder og kristne som kan h påvirket jødene til å "luke bort" formuleringer som støtter kristendommen. Hvis disse tekstene hadde vært de eneste vi hadde, så hadde jeg forstått valget. Men siden det finnes ei annen grunntekst som de som skrev NT (bøkene i Det nye testamentet) brukte når de henviste til profetier i GT, så blir jeg litt mistenksom. Jeg kjenner ikke detaljene, men jeg har lest at den greske utgaven av bibelen som i ca 250fKr ble oversatt fra hebraisk til gresk av ca 70 jøder, finnes i utgaver som er fra ca 400 eKr.

Et sterkt argument for å velge LXX som vår grunntekst er da at de første kristne som skrev NT(Det nye testamentet) brukte LXX, Et annet argument er at kjente grunntekster av LXX er fra ca 400eKr mens MT-tekstene er fra ca 1000. Men jeg har også lest at de som har lest i de ulike grinntelstee sier at det synes å være mer indre konsistens i LXX mens det i MT-tekstene er er tvetydighet og uklarketer som kan tolkes i ulike retninger. Nå har vi overnfor nevn også en tredje grunntekst som kalles den sameritanske pentateuk som er en hebraisk versjon av mosebøkene som man regner er fra ca 1200 eKr. Den aktuelle grunnteksten er da den yngste, men samtidig den som det er minst grunn til å forvente har blitt justert i løpet av historien fra da første utgave ble skrevet omkring 1000 fKr til 1200 eKr.

Forskere som har studert alle tregrunntekstene sier at det er MT som skiller seg mest ut fra de to andre (LXX og Sam). Sir Fredric Kenyon kommenterer ulikhetene i ulike versjoner av Mosebøkene i "Our Bible and the Ancient Manuscripts' slik (s.91): ".. den samaritanske teksten kan være nærmere til det originale språket. Denne sannsynligheten øker sterkt om vi finner at Septuaginta støtter den samaritanske versjonen der denne er forskjellig fra den hebraiske. Det er sagt at dette gjelder i 1600 tilfeller. Ellers får den støtte fra andre gamle versjoner og Dødehavsrullene. Den samaritanske og den Hebraiske versjonen er for eksempel ofte forskjellig når det gjelder alderen på patriarkene som er nevnt i 1Mos.5 og 11. Gesenius klassifiserer disse variasjonene som tilpasningsendringer, men det kan like gjerne være at disse gjengir den originale teksten, og at tallene er forandret i den Hebraiske utgaven. Denne muligheten blir til sannsynlighet når vi finner at de Samaritanske tallene støttes av Septuaginta i noen tilfeller og Dødehavsrullene i andre tilfeller. Det finnes ikke noen tilfredsstillende bevis for at hverken Septuaginta eller de Samaritanske skriftene er justert i forhold til hverandre. I seg selv er dette usannsynlig, og deres uavhengihetsbevis er vanskelig å bortforklare."

Om vi så henvender oss til vår norske kirke  og Bibelselskapet som har til oppgave å verne om vår Norske oversettelse, så har de som nevnt valgt å bruke MT som sin primære kilde. Her ønsker jeg da å sette et spørsmålstegn med denne praksis. I det følgende vil jeg kort kommentere noen sitat som vel er representative for synet i Den norske kirke og vel også Bibelselskapet. Rosemarie Køhn som vår første kvinnelige biskop fra 1993 til 2006 skriver i "Tekstkritikk - Det gamle testamentet" (MF 2/1979): "For den gamle kirke var LXX slet og ret den rette utgave af GT. Dette førte til skarp strid mellem jøder og kristne. De kristne påberåbte sig LXX i deres fortolkning, f.eks. til Jes. 7,14 - jomfru (græsk tekst), ung kvinde (hebraisk tekst). Striden førte til at jøderne fordømte LXX" Nå er det interessant å merke seg at Bibelselskapet i tidligere versjoner valgt LXX som utgangspunkt i dette spesielle tilfellet. Årsaken er kanskje at det ikke kan karakteriseres som et tegn at en ung kvinne får et barn. Det er med andre ord for vanlig. Videre er det vel mange såkalte konservative kristne som ønsker at det står 'jomfru' i dette skriftstedet. Hadde Bibelselskapet valgt å skrive 'ung kvinne' i stedet for 'jomfru', kan det være at de hadde fått redusert salget. Meen her vil jeg ellers tilføye at det i den siste utgaven vi finner på nettet i 2020 står det 'den unge jenta'. Men jeg tror vel fortsatt at Bibelselskapet har valgt LXX framfor MT i noen tilfeller, og derfor mener jeg vel at det ikke skulle by på noen store problemer å hente enda mer fra LXX.  Men følgende sitat forteller da noe om hvorfor man ikke gjør det.

"Fordi LXX går tilbake til tiden før Kristus, troede man en tid, at man ved hjælp af LXX skulle kunne rekonstruere en hebraisk tekst, som lå nærmere op ad originalteksten enn MT. Dette tror man ikke længere, fodi man er blevet klar over at den ældre tekst ikke alltid er den bedste, og fordi LXX-håndskrifterne afviger ret stærkt fra hinanden flere hundre år, efter at MT's konsonanttekst er fastslået og autorisert." Om en regel ikke gjelder alltid, betyr ikke det at den ikke er nyttig. Generelt er det fortsatt slik at den eldste teksten vanligvis er mest lik originalteksten, selv om det ikke gjelder alltid. Selv mener jeg da at denne argumentasjone ikke forteller at man bruker fornuft når man velger grunntekst, men at man er styrt av noen føringer som jeg foreløpig ikke har skjønt. Nå er det ellers sant at det finnes ulike versjoner av LXX, på samme måten som det fantes flere versjoner av MT før jødene valgte seg en autorisert versjon ca 500 år etter at dagens utgaver av LXX forelå. Nå skriver ikke Køhn noe mer om hvem som har autorisert MT og på hvilke grunnlag det er gjort. Men om det var jødene som samlet MT ved Tiberias omkring 900-1000 e.kr., så er det vanskelig å se noen grunn til at vi kristne bør bøye oss for denne autorisasjonen i dag. Kanskje bør vi se litt på konkrete teologiske forhold i de to oversettelsene før vi velger et jødisk GT framfor det GT som de første kristne brukte.

Den samaritanske pentateuk (Sam) Pentateuk er et annet ord for de 5 mosebøkene eller loven. Samaritanene er nevnt i Bibelen. Disse er da etterkommerne fra nordriket (Israel) som ble regnet som frafallene av jødene som da i hovedsak stammer fra Juda stamme.

Da Israel (Nordriket) brøt med Judea (Sørriket) etter at Salomo var død, etablerte de sin egen gudsdyrkelse på fjellet Garisim (Joh.4,20) og hadde fortsatt mosebøkene som sine hellige skrifter. I 1616 fikk "vesten" for første gang tak i et eksemplar av de samaritanske mosebøkene fra et lite samfunn i Nabulus i det tidligere Samaria. Språket var er en gammel hebraisk form og det er da de skriftene samaritanene i nordriket (Samaria) brukte etter delingen mellom judea og Israel. De grunntekstene vi i dag kjenner fra de samaritanske mosebøkene er nok yngre enn de eldste jødiske grunntekstene, men det er likevel endel ting som tyder på at de samaritanske mosebøkene har gjennomgått minimale endringer i tiden etter Israel ble delt. Foreløpig har jeg ikke funnet noen komplette engelsk oversettelser av de samaritanske mosebøkene, og følgelig er mine sitat fra denne grunnteksten basert på opplysninger jeg har fått fra mennesker som har studert disse på orginalspråket.

Finnes det andre metoder for å finne ut hvilke grunntekst som er mest lik originaltekstene?

Ingen av våre grunntekster er originale tekster. Grunntekstene våre er altså fremkommet ved avskriving i mange generasjoner fra de opprinnelige eller originale tekstene som da var skrevet eller samlet av Moses og andre personer som er omtalt i Bibelen. Nå er det historiebeskrivelsen i Mosebøkene som har størst betydning for de tidsbestemmelsene som vi har i dette heftet, og følgelig kan vi da si at vi har tre ulike grunntekster som alle stammer fra de samme originaltekstene. Originaltekstene er i denne sammenhengen de mosebøkene som Moses eller eventuelt andre skrev den gangen disse tekstene oppstod. Ingen forventer da at disse orginal tekstene har overlevd til vår tid, og siden de vi kaller grunntekster er avskrifter, så er det muligheter for bevisste eller ubevisste feil.

Nå viser det seg at de tre grunntekstene som er nevnt ovenfor skiller seg litt fra hverandre. Det betyr at det må ha skjedd feil avskrift i minst to av dem, kanskje alle tre. I møte med et slikt faktum kan vi gjøre ett av to. Enten velger vi å anta at den grunnteksten som ligger til grunn for vår norske Bibel er rett, og så "glemmer" vi de to andre. Alternativet er å vurdere data fra alle tre grunntekstene og så bruke ulike metoder for å plukke ut de dataene som sannsynligvis er rett. Det er dette siste jeg har gjort her. Før vi viser hva jeg har gjort, så vil jeg kort begrunne hvorfor jeg har valgt denne metoden.

Generelt antar vi at Bibelen er Guds ord til oss mennesker. Det er altså Gud som er senderen og vi mennesker er mottakerne. Nå har imidlertid Gud ordnet det slik at det er ufullkomne mennesker som lever i en verden dominert av 'Denne verdens fyrste' (Satan) som har fått ansvaret med skrivingen av Bibelen. Dette betyr da en mulighet for bevisste og ubevisste feil. Guds fortrinn framfor Satan og menneskene er imidlertid at han kan forutse hendelser, og derfor kan han legge inn visse sikkerhetsrutiner og avledningsmanøver for å unngå at vi mennesker skal kunne forfalske Guds ord på en uakseptabel måte slik at målgruppa ikke vil kunne gjenskape sannheten utfra de tekstene vi er blitt tildelt.

Selv om Denne verdens fyrste har klart å forandre på enkeltvers i de ulike grunntekstene, så antar vi her at han ikke har klart å forandre selve budskapene eller helheten selvom det vel finnes mange som har misforstått budskapet i Bibelen. Men hovedtanken min er da at Gud har sikret at hvis det finnes mennesker som ikke er forutinntatt, som virkelig vil forstå sannheten i Bibelen, så skal de klare det. Derfor antar jeg at det er mulig å finne fram til det jeg her kaller orginaltekstene når det gjelder det som vi kan kalle sentrale sannheter. En hovedstratigi fra Guds side var da å sørge for 3 versjoner av Mosebøkene, som har eksistert side om side i hvert sitt miljø, etter at skillet eller oversettelsen skjedde. Dette har da gjort det vanskeligere for Denne verdens fyrste å forfalske Bibelen. Ellers er det interessant å merke seg at den grunnteksten som har fått minst oppmerksomhet, sannsynligvis er den som best har bevart tidsrommene i ættelistene. Kan det være at det er en skags hovedstratigi fra Satans si side, å få mennesker til å å "glemme" eller overse den samaritanske versjonen i sitt forsøk på å lure inn f.eks. feil tall/tidsverdier i dagens bibler for på den måten å ta bort troen på at Bibelen er en historisk korrekt bok? Vi skal komme tilbake til dette.

Tidsangivelsene er forskjellige
Nå er det kanskje noen som mener at tid og tidspunkt ikke er en sentral del av Bibelen. Her antar jeg imidlertid at årsaken til at det står så mange tidsangivelser i Bibelen, er at Gud ønsker at vi skal bruke dem for å finne fram til når de ulike hendelsene skjedde. Hensikten er altså å overbevise mennesker om at ikke er eventyr eller liknelser, men historier om virkelige hendelser som vi kan lære noe av hvis vi virkelig tror på at de er sanne. Noen vil kanskje bruke forskjellene i de ulike grunntekstene som et argument for at vi ikke bør ta det som står i Bibelen for bokstavelig. Her erkjenner jeg at det har skjedd endringer i avskrivingen mellom orginaltekstene og de grunntekstene vi kjenner til, men dette betyr ikke at det er umulig å finne tilbake til sannheten om vi prøver. Generelt vil jeg hr si at jeg tror at det er mulig å komme fram til en mest sannsynlig "orginaltid" ved å sammenholde de ulike grunntekstene med hverandre og med innholdet(hva vi i dag vet om "parallelle hendelser"). I praksis kan jeg da ikke si at den aktuelle tida er 100% sikker, men den vil da være sikker nokk og bedre enn de mange tidene som ulike dislpler av evolusjonen har kommet fram til og som de frimodig presentere som sannheten om verdens historie. Gud har altså tillatt mindre "skrivefeil" men ikke større "meningsfeil" som ikke kan oppdages av mennesker som søker i Bibelen etter Guds ord.

En grunnleggende antakelse i denne sammenhengen er at det er en forfatter av Bibelen (Gud) og at han har sørget for at forandringene som har skjedd er innenfor visse grenser. Det vil med andre ord si at endringene er så små at vi i dag skal kunne rekonstruere hovedbudskapene i orginaltekstene utfra det vi har tilgang til i dag. Gud har ikke tillatt at sentrale deler av innholdet er gått tapt som følge av feil i avskrivninger ol. Men Gud bryr seg da ikke med å prøve å rettlede de som i utgnagspunktet har bestemt seg for at de ikke vil tro på Gud, og det er da grunnen til at de fleste årstall og historiebeskrivelser fra jordas eldste tid er feil. Jeg antar med andre ord at Jesu løfte om at den som leter han finner, gjelder for dem som med et åpent sinn leter etter en pålitelig tidsskala for hele verdens historie.

Når og hvordan oppstod orginaltekstene?
For at vi skal få tillit til Bibelen er det viktig at vi har en rett forståelse av hvordan orginaltekstene har oppstått og blitt overført mellom generasjonene i tiden før grunntekstene våre ble til. Her vil jeg først påstå at det er utenkelig å overføre ættetavlene i første Mosebok muntlig gjennom mange generasjoner. Tall glemmes fort, og ingen seriøse historikere mener at det er mulig å huske så mange tall gjennom mange generasjoner. Det at noen historikere mener at deler av Bibelen først er nedskrevet mange år etter at de omtalte hendelsene skjedde er i praksis en antydning om at ættetavlene er et resultat av fantasien til de som til slutt skrev Bibelen på et senere tidspunkt. Slike meninger representerer i seg selv ikke noe argument for å tvile på Bibelen. Det finnes ingen bevis for at Adam ikke kunne skrive og lese, Selv tenker jeg at siden han snakket direkte med Gud, så kan vi forvente at noe av det førswte Gud lærte Adam var å lese og skrive.

Merk her at det er de som vi kan kalle evolusjonens disipler som  har valgt å tro at livet på jorda har utviklet seg gradvis fra noe "primitivt" til noe "høytstående" over lang tid. Men selv ser jeg ingen grunner til å tro at det er sannheten, bortsett fra at hvis man vil få folk flest til å skifte livssyn, så tror jeg vel at evolusjonsteorien er det "livssynet" har ha mest apell til mennesker som vil være "sin egen lykkes smed". Vi står med andre ord overfor et valg. Om vi velger Bibelen som kilde for å forstå verden, så er det ikke noen fornuftig grunn til at evolusjonen er en mer "høytstående sannhet". Men ønsker vi å leve et lykkelig liv uten å være "sin brors vokter", så er vel et ateistisk livssyn hvor "survival of the fittest" er et sentralt element, er den "loven" som har fått de vellykkede til å lykkes, så er det naturlig å tro at det ikke finnes en Gud som har gitt oss noen leveregler eller bud.

Tanker om orginaltekstenes historie
Først vil jeg si at jeg tror at det er Moses som har skrevet mosebøkene, selvom jeg husker at jeg steilet litt da jeg i min ungdom hørte at noen trodde på det. Det naturlige for en Normann som ser at fem bøker i Bibelen heter Mosebok, er da å tenke at det er Moses som er forfatteren. Men når en så ser på innholdet og skjønner at det er snakk om et tidspenn på ca 2500 år så lurer man på hvordan, og samtidig erkjenner at ingen i miljøet mitt har snakket om at man her har et tankemessig problem og samtidig ikke husker at noen har prøvd å forklar hvordan det er mulig, så får man en følelse at man heller ikke bør spørre slike vanskelige spørsmål side en "dåre kan spørre mer enn 10 vise kan svare". Her vil jeg da kort nevne at det finnes vers som forteller at Moses har skrevet og ikke bare talt/snakket: 2Mos.17,14 og 5Mos.31,22. Men det er langt hjerfra til å hvordan det så mulig å tenke seg at historien fra Adam til Moses har blitt bevart fram til da Moses samlet dem etter at hans folk først hadde vært flere hundre år i fangenskap i Egypt.

Her vil vi først nevne at innholdet i første Mosebok vitner om at den består av mange historier som har en underskrift i stedet for en overskrift slik som vanlig i vår tid. Når det står at "Dette er fortellingen/boken om ...." (1Mos.2,4 1Mos.5,1 1Mos.6,9 oa.), så markere disse slutten på hver sin bok. Her antar jeg da at disse korte historiene ble avskrevet og overført til senere generasjoner på en slik måte at Noah fikk dem med seg et sett med småbøker fra tida før flommen. Det er altså nødvendig å tenke seg at det fantes noe skriftlig i arken som senere har blitt samlet av Moses i Mosebøkene.

Men hvordan er så disse skriftene overført fra Noah til Moses? Nå er det vel mulig å tenke seg at Abram har arvet skriftene fra forfedrene sine og siden overført dem til sine etterkommere. Jakob kunne så hatt disse med til Egypt og her har de så blitt oppbevart inntil Moses førte israelittene ut av Egypt. Men jeg kjenner ikke at det finnes noe i tekstene som antyder dette, og dessuten føler jeg at dette er usannsynlig. Jeg opplever da at Abram framstår som en enkel mann fra enkle kår som tilhørte ei reisende slekt som levde  av fedrift. Jeg tenker derfor at han ikke prioriterte det å lære å lese og skriver. De slapp da å bære med seg bøker i tillegg til de andre tingene de trengte i livet sitt.

Kam og Kanaan sitt bidrag
Noah hadde tre sønner, og Adam ble ifølge 1Mos.11,10ff. født i Sem's slekt. Noah's andre sønn Kam(Ham i noen oversettelser) ble da ifølge 1Mos10,6 far til en som hette Kanaan som da bosatte seg i det området hvor Israel nå ligger, og som i den første tida ble kalt Kanaan og var den gangen et fruktbart område. det fortelles videre at Kanaans ettterkommere Kanaanerne spredte seg videre utover til blant annet til Sodoma, Gomorra og Gaza og tradisjonen forteller at det var etterkommere av Kam som først drog til Egypt og Afrika og befolket dette kontinentet.  Med dette som bakgrunn er det interessant å lese 1Mos.9,20++ hvor vi finner en beretning hvor Kam oppførte seg forskjellig fra sine to brødre som prøvde å skjule at faren Noah var full og lå naken i teltet. Det var da Kam som oppdaget hendelsen og fortalte om den, og en mulig konklusjon er at det var Kam og hans slekt som var mest opptatt av nyheter og historier, og som da sannsynligvis var de som fikk med seg de ulike historiene i Mosebøkene ti Egypt hvor de kanskje bygget opp verdens flørste bibliotek og hvor Moses i neste omgang kunne skrive av Mosebøkene før han forlot Egypt omkrig 1500fKr 

Jakob og Josef sitt bidrag
Når det ellers gjelder historiene om de tre generasjonene Abram Isak og Jakob, så er det vel ikke urimelig å tenke at Jakob, far til Josef, som var 15 år da bestefaren Abraham døde, hadde et godt minne og at han fortalte historia om "gjeterlivet i Kanaan" videre til Josef som da hadde lært å lese og skrive i Egypt. Jakob bodde da i Egypt fra han var 130 år til han døde 147 år gammel.

Moses sitt bidrag

Foruten at Moses sannsynligvis  har funnet og skrevet av de mest relevante historiene fra skapelsen til Noah i Egyptiske bibliotek, så har han sannsynligvis også funnet sin slektsrekke tilbake til Noah basert på det som Josef sannsynligvis tilførte mens han tjente Farao.  Den aktuelle slektsrekka er da vist til venstre. Vi kan da regne med at de som er markert med grønt er nedskrevet av Josef, og de to navnene med rødt, stammer da sannsynligvis fra mor si Miriam, som faraos datter hyret til å amme babyen som hun plukket opp av Nilen.

Moses, som vokste opp i Farao sin familie, fikk så tilgang til all Egyptens visdom i diverse bibliotek i sin ungdom, og siden han på et eller annet tidspunkt har fått vite at han var Hebreer eller etterkommer av Jakob som også ble kalt Israel. Siden han visste at han stammet fra israelittene, er det svært sannsynlig at han i sine første år skrev av og samlet det som var mest aktuelt for israelittene fra egyptiske bibliotek, selvom han offisielt var en sønn i Farao sin slekt og kunne se fram til et velstående liv i Egypt hvis han ikke røpet hvem han virkelig var.

I rammen til høyre vises da diverse skriv som Josef og Moses sannsynligvis har skrevet sammen med tidslijer som viser når de levde. Tabellen i midten med mange navn viser sda  da fem generasjoner som har bodd i Egypt og fortller slektsforholdet mellom Josef og Moses, og alt tyder da på at dette var det første som Moses skrev som da ikke var avskrifter av eldere skrifter.

Men det er da en kjent sa at etter at Moses måtte rømme fra Egypt, så kalte Gud ham tilbake til Egypt for å føre alle etterkommerne av Jakob/Israel bort fra slavelivet i Egypt. Alt som da er skrevet om utferden/exodus og ørkenvandringen til Moses døde er da sannsynligvis skrevet av Moses, selvom beskrivelsen av hvordan han døde nødvendigvis må være skrevet av noen andre.

Nå vil jeg her si at Mosebøkene utgjør en svært viktig del av Bibelen vår, og om vi skal lære det Gud mente vi bør lære, så er det viktig at vi tror på mosebøkene. Generelt er det mange, også innenfor dagens kristne kirker, som regner mestedelen av det som står i mosebøkene som myter eller "religiøse historie" som da ikke har skjedd i virkeligheten, men som da er nyttige fordi vi kan "lære noe" av dem. Selv tenker at man egentlig ikke bør kalle en slik tro at man "tror på Bibelen".

Jeg mener vel også at Jesus selv sier noe liknende i Joh.5,46 Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. ⁴⁷ Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?

Nå er det mange grunner til å ikke tro at mosebøkene er virkelig historie. Den som jeg opplevde var mest problematisk, var det jeg vil kalle en slags arrogant og overbærende holdning fra diverse talsmenn for moderne vitenskap, som på en måte bare slår fast at det som står i bibelen ikke er troverdig. Jeg vil derfor her gi det jeg vil kalle en kort gjennomgang av det jeg tror er verdens historie parallelt med noen sitat fra kilder som folk flest mener er troverdige. Et mål er da å illustrere det som jeg mener er hovedrunnen til at forlk flest har skuttet å tro at historiene i bibelen ikke er sanne. Grunnen er da ikke at man kan presentere det jeg vil kalle historiske bevis for at "bibelhostoriene" er usanne, men fordi man egentlig sprer en alternativ tro uten å fortelle hva slags tro man sprer, og siden ingen skjønner hva som egentlig skjer, så har man egentlig gått over fra å tro på Gud til å være praktiserende ateister eller agnostikere uten å vite det.  

Før jeg henvender meg til alle, så vil jeg bare kort henvende meg til de som sier de tror på Gud og på Guds ord(Bibelen) og de andre kan vel da hoppe over dette. Spørsmålet mitt er da bare:

Er det noe positivt i flere grunntekster og flere ulike tolkninger?
For oss mennesker hadde det vel vært enklest om bare en tekst er sann, Det betyr i tilfelle at alle tekster som skiller seg fra "vår tekst", er falske, og vi slipper  å tenke sjøl. Men etter at jeg har hatt endel diskusjoner med folk som mener at "hele skriften er innblest av Gud", så tror jeg at jeg skjønner hvorfor Gud sannsynligvis selv har villet at vi skal bli konfrontert med ulike grunntekster og ulike tolkninger. Det er tilsynelatende en fare for at kristne kan bli for "ensporet" som da vil si at de ikke forstår at tilsynelatende selmotsigelser i deres hellige skrift, kan være et hint om at man må tenke selv. Det er ikke ment å være et hint om at man skal dogmatisere f.eks. 1)"Treenighetslæren" eller 2)"Jesu fullkomne offer en gang for alle". Selv tenker jeg at det første(1) får folk til å tro at vi har med å gjøre en "snill gud som elsker alle" og det andre(2) får oppmerksomheten vår bort fra at Jesus, mens han vandret her på jorda, snakket om å gjøre ting. Han sa f.eks. "gå bort dere som gjør urett" i en profeti om hvordan det skal bli når Gud til slutt skal dømme menneskene og skilde de som gjorde rett fra de som gjorde feil. Utskrift fra Bibelen er vist til høyre.

Det andre sitatet til høyre er hentet fra bergprekenen og illustrerer det at man kan feiltolke et ord/begrep og få ut et butskap som jeg tror er det motsatte av det Jesus mente da han selv brukte ordet "oppfylle". Nå snakket selvfølgelig Jesus et annet språk enn norsk, men jeg tenker da at beslektede ord er like i de fleste språk. På alle nivåer i kopieringer og oversettelser av grunntekster er det mulig å vri budskapet mot noe som f.eks. passer bedre med vår "indre egoistiske stemme". Selv tolker jeg da dette avsnittet slik at Jesus sier at Guds bud gjelder både før og etter at Jesus besøkte jorda. "Veien til himmelriket" er altså å følger Guds lov/bud eller Jesu "forenkling" om å elske Gud og  sin neste som seg selv. De som da gjør dette vil kunne bli med til himmelriket, andre ikke. Men det som jeg opplever som svært overraskende er at mange av dagens kristne sier ting som kan sammenfattes følgende: Fordi det er umulig å følge Guds bud 100% er vegen til himmelriket for oss mennesker at vi tror at Jesus døde i vårt sted og derfor vil ingen gamle eller framtidige synder, kunne hindre oss i å bli rykket inn i himmelriket, når dette livet engang tar slutt. Og grunnen er da at Jesus i ca år 33 eKr da han døde, gav et offer til Gud som innebærer at alle synder som er gjort fra denne verden startet til den ender, er tilgitt og alle som sier at de tror på Jesus

Noen vil kanskje mene at jeg her setter ting på spissen og jeg innrømmer det. Men hvis det er det som skal til for at såkalte kristne skal forstå hva Jesus mente med at vi skulle tro på ham. All fornuft og alt i Bibelen tyder da på at vi skal tro på det han sa og at det i begrepet tro ligger et element av gjerning. Om noen f.eks. sa til de som  i sin tid gikk om bord i Titanic at skipet ville synke, så kan jeg tenke meg at de fleste ville fortsette opp langangen og kanskje tenkt at alle skip sannsynligvis vil synke en eller annen gang. Poenget her er at man kan omtolke et utsagn og fortsatt si at man tror på den som kom med budskapet. Men selv vil jeg si at om et menneske fortsatte ombord i Titanic, så trodde dette mennesket ikke på budskapet til han som kom med advarselen, selvom man kanskje sa at man trodde på et "liknende tilpasset budskap". Når så noen i dag sier at de tror at "Jesus på Golgata var et offer alle deres synder og tror på det", så tenker jeg at de ikke tror på det som Jesus sa i de to sitatene ovenfor og de er da i praksis på veg opp i et skip som ikke fører dem til "himmelriket".

Er det et mål å lære våre barn å forstå vår verden?

... og i tilfelle - hvilken verden skal vi lære dem om?
 

Ingen mennesker kan vær være helt objektiv og nøytral i forhold til å vurdere hva som er sant eller best. Personlig følte jeg at LXX var den teksta som jeg likte best fordi den var mer "forståelig" enn diverse andre oversettelsere som kan gi opphav til mange ulike tolkninger. Dette kan da ha noe å gjøre med at de som har lært seg både hebraisk og gresk, sier at hebraisk er mer "rikt" eller "innholdsrikt". Med det mener man da at hvert ord kan ha flere tolkninger. Det er mulig at de som vi kan kalle humanister liker et språk men mange betydninger, men jeg som heller vil kalle meg realist, blir forvirret når tekster kan bety mange ulike ting. Jeg føler det da ubehagelig å ikke forstå hva som er rett og feil.  Jeg tenker da videre at når bibelselskapet har lagt den jødiske hebraiske grunnteksten i bunnen og bare trekker inn LXX når den jødiske grunnteksten er "for tvetydig", så tenker jeg at dette er et resultat av at mennesker er forskjellige og noen liker realfag mens andre liker det vi kan kalle humanistiske fag. Men her vil jeg likevel si at jeg tror at når det gjelder å forstå  Bibelen eller Verden, så er en "realfaglig tilnærmingsmåte" bedre enn en "humanistisk tilnærmingsmåte".

Generelt kan vi si at de tre grunntekstene som er nevnt ovenfor er knyttet til tre folkegrupper etter to splittelser/"avskalinger" og alle tre fokegruppene vil vel si at de forvalter den rette læren om Gud. Nå kunne vil vel også ha inkludert en fjerde religion som også stammer fra Abrahams Gud. Denne heter Islam og ble grunnlagt av profeten Muhammed(570-632). Disse kaller da guden sin Allah og deres hellig bok er Koranen, men her tenker jeg da at det likevel er snakk om den guden som skapte verden og ikke "en annen Gud". Noen kristne vil kanskje steile når jeg her skriver at jeg tror at vår kristne Gud, jødenes JHVH og muslimenes Allah er samme gud. Nå er det kanskje min realfaglige bakgrunn som gjør at jeg blir forvirret når noen snakker om ulike guder. Jeg erkjenner at Bibelen advarer mot å tilbe/tjene andre guder som f.eks. Mammon, "magen", "penger",  falske profeter osv . Men poenget her er da at disse mange gudene kan erstatte troen på Gud i vårt "hjerte/sinn" slik at vi slutter å følge Guds bud. Men jeg erkjenner også at de tre store religionene Jødedommen, Kristendommen og Islam alle lærer at det finnes EN GUD i motsetning til Ateister som forteller oss at det ikke finnes noen Gud.

Selv tenker jeg at den siste gruppa (Ateistene) egentlig har innsett at det livssynet de har valgt trenger en skaper, og derfor tenker jeg at Evolusjonen er ateistenes gud, som da er noe annet en den guden som jødene, de kristne og muslimene snakker om. Etter at jeg her har prøvd å "samle" religionene som tror på Gud, og samtidig antyder at den Gudløse Ateismen" er verdens største problem, så er det kanskje nødvendig å si at jeg mener at både Jøder og muslimer har noen forestillinger om Gud, som jeg ikke tror er rett. Derfor tror jeg vel at jeg fortsatt vil være velkommen på norske bedehus, men kanskje ikke så velkommen blant de kristne som sier de tror på både Bibelens Gud og Evolusjonen.  

Som en utdyping av den sist antydningen ovenfor, vil jeg da kort si at det sannsynligvis er de menneskene som tror at vi stammer fra en evolusjon, som er det største hinderet for at Guds plan om fred på jord skal lykkes. Disse vil da ikke tro eller forstå at det kan finnes det vi kan kalle "under" eller "overnaturlige inngrep" i vår verden fra en overnaturlig Gud. Disse vil da videre være de som får størst problemer med å forstå at en allmektig Gud kan manipulere de som skriver om verdens historie, uansett om de tror på en Gud eller er ateister, slik at det som blir resultatet blir at den som leser og leter etter sannheten, vil finne sannheten fra de aktuelle dokumentene. Min erfaring er da at alle dokumenter som Gud har vært involvert i, inneholder mange feil og gjerne også klare "antikristelige element". Men om man så tar på seg "de brillene som Gud har gitt oss" så vil vi se at også feil og negative utsagn er med på å skape forståelse for en sannhet som bare kan stamme fra Gud. Nå tenker jeg da at det er mye nyttig og sant også i Jødiske og muslimske hellige bøker og også det vi kan kalle vertslige lærebøker og Wikipedia. Men siden temaet her er Bibelen sin troverdighet i forhold til historiske hendelser, så vil jeg her bare si at hvis vi er åpen for at det kan finnes en Gud som står bak alt, så er det ikke vanskelig å erkjenne at Bibelen ikke er laget av en gjeng med smarte mennesker som har klart å spre budskapet til hele verden, men av Gud.

I tillegg til realfaglig og humanistisk tilnærming, finnes det også en "historisk tilnærmingsmåte" til å forstå hvorfor man i utgangspunktet endte opp med ulike utgaver av de samme bibeltekstene. Ulike beskrivelser av samme hendelser og fenomen vil i praksis si at noen grunntekster er feil. Her er målet å skrive litt om hva slags feil man kan vente å finne i skrifter som vi kan kalle "Guds Ord" som da er skrevet av mennesker. Til høyre vises noen høydepunkt fra "bibelhistorien" hovedsakelig fra Wikipedia, som da ikke er kjent for å være den kilden som har mest "tro på Bibelen". Hensikten her er da at denne rammen skal være en slags referanse og sammenlikning til den historia som jeg forteller her som da er basert på at jeg tror at Bibelen er Guds ord, og derfor også tenker at Gud har godkjent de aktuelle hendelsene fordi de egentlig er med på å øke bibelens troverdighet.

Vi starter her med Abram som skiftet navn til Abraham etter at Gud kalte på ham.
Om vi så prøver å finne noen hovedlinjer i Bibelen så kan vi si at før Abram ble født så var alle mer eller mindre Guds folk, selvom de gjorde mer eller mindre fornuftige ting. Men så skjer det omkring 2000 fKr at Gud kalt et menneske til å bli en slags grunnlegger av et utvalgte folk. (se "faktarute") Dette gikk da mer eller mindre bra fram til at Moses førte Jakobslekta eller "Israelslekta" ut av Egypt og tilbake til hvor de tidligere hadde vært normader og reist rundt med dyrene sine. Merk at Bibelen ikke tegner noe glansbilde av involverte personer, men samtidig viser den at enkeltpersoner som havner i spesielle situasjoner kan få en stor positiv effekt for sine medmennesker. Gud hadde da på forhånd lovet Abrahams etterkommere et land som senere er kalt Israel og hvor slektene etter Jakobs 12 sønner fikk hvert sitt område. Men det som så følger er da ikke det vi kan kalle skryt av en vellykket folkeforflytningen som sannsynligvis ville være tilfelle om det var et smart presteskap som hadde diktet opp en nye religion som skulle få mange tilhengere.

 I starten var det såkalte dommere/profeter som hadde kontakt med Gud, som styrte den nye nasjonen, men senere krevde folket en konge selvom profeten Samuel som hadde kontakt med Gud advarte mot det. Men som følge av press innsatte han Saul som første konge.  Etterhvert ble han sjalu på en tjener David som da ble ny konge etter at Saul var drept. Men de interne problemene forsvant ikke da Davids sønn Salomo arvet krona. Etter at han hadde tatt liv av diverse potensielle rivaler omkring 1000fKr bygget han så tempelet og samlet all makt i Jerusalem ("faktarute"),

Det fortelles videre om en overdådig velstand og hvor man blant annet skriver i 1.Kong.11,3 at Salomo hadde 700hustruer og 300elskerinner på sine gamle dager. Er dette det så ekstremt at det aktuelle verset kanskje forteller noe annet enn det som sies. Jeg husker at jeg i mitt tidligere kristenliv syntes det var leit å lese det i den boka som definerer livsynet mitt, og jeg tenkte vel at siden dette var skrevet ca 2000 år før kristendommen så dagens lys, så kunne bibeloversetterne ha fjernet det i vår norske Bibel. Den ganen skjønte jeg ikke at bibeloversetterne var bundet av visse regler  og at norske bibeloversettere ville gjøre seg selv til løgnere eller eventuelt forfalsker av grunntekster om de gjorde noe annet enn å gjengi dette verset i norsk bibel slik det er skrevet i grunnteksten .

Nå forstår jeg videre at dette er et vers som kan løfte sjøltillitten til evolusjonister og ateister. Men et neste spørsmål er da om det egentlig er brukbart i en debatt hvor man ønsker å latterliggjøre kristendommen eller jødedommen. Nå er jeg selv blitt en voksen mann over 60 og min tanke her er at det som  her antydes ikke kan være fysisk mulig. Og om noen kritikere av våre religioner bruker det som argument mot våre religioner, så tenker jeg vel at de selv har problemer med å forstå hva som er fysisk mulig innenfor de "naturlovene" som gjelder.  Men det som jeg nå opplever som et enda større problem, er å forstå hvorfor betrodde jødiske fariseere eller skriftlærde har skrevet noe så urimelig i sin nye grunntekst  Toraen omkring 1000 eKr og eventuelt tidligere.  Kanskje har man funnet en liten flik av en skriftrull hvor en eller annen frustrert  skriftlærd har prøvd å lage en morsom spøk, og så har en annen lovlydig kollega i god tro skrevet dette inn i den nye toraen  uten å bruke hodet.

Resultatet kan være at Salomo har fått et dårligere rykte enn han fortjener, men selv tenker jeg at selv om det kan finnes åpenbare urimeligheter i Bibelen, så har jeg ikke funnet det jeg vil kalle urimeligheter eller selvmotsigelser  når det gjelder mer grunnleggende ting. Jeg har i mi tid studert mange vanskelig fysikkbøker om kvantefysikk ol og erfaringen var da at jo mer jeg studerte jo mer frustrert ble jeg. Men når jeg studerer Bibelen, så finner jeg mange ting som jeg ikke skjønner hensikten med, men etter at jeg passerte ca midten av livet har jeg opplevd at flere og flere puslespillbiter faller på plass. Den eneste grunnen jeg kan tenke som forklarer det er at det finnes en Gud som står bak Bibelen og som da har lagt inn et passende antall feil som da viser at det er mennesker som har skrevet ordene. Men samtidig gir andre forsåelser av de samme ordene en dypere og svært imponerende kunnskap som jeg tenker bare kan ha sin opprinnelse hos han som skapte verden.  

Da så Salomo døde ble det diverse borgerkriger og det såkalte nordriket som senere ble kalt Samaria erklærte selvstendighet og  startet da egen gudsdyrkelse på fjellet Gerisim("faktarute").

Senere omkring år 30 eKr startet jøden Jesus enda ett "opprør" mot de skriftlærde og farieserne som da fikk den følgen at de fikk Jesus korsfestet litt lenger nord på fjellet Moria på et sted som er kalt Golgata rett nord for Jerusalems bymur. Nå har heller ikke de kristne blitt enige om hvor Jesus ble drept og begravd, Mens det vi kan kalle nyere kristne retninger stort sett er enige om at Gordens Golgata (de to nederste bildene)  er steder har katolikker og andre gamle tradisjoner holdt fast på at det skjedde diverse steder hvor katolikker i ettertid har bygd kirker. Det er vel også det  "Wikipedia forteller", men de relativt korte presentasjonene av det vi kan kalle kristne begivenheter forteller vel at de som bidrar til denne kunnskapsbasen tenker at mye av det jeg har skrevet om her er mindre viktig, eller at det finnes noen som mener at all informasjon som kan oppfattes som "reklame for religioner", ikke skal finnes på Wikipedia. eller at det de kristne selv skrivr ikke er viktig for å forstå kristendommen. Nå er jeg selv glad for at Wikipedia ikke slipper til de mest "pratsomme kristne" eller "religiøse fanatikere" på de sidene som jeg tenker gir en god beskrivelse av også kristendommen. Men jeg tenker da at man får et vrengebilde av Kristendommen om man  leser Wikipedia  uten at man samtidig er klar over at de som skriver her er mer eller mindre beviste ateister som da aldri antyder noe om at det tross alt kan tenkes at det finnes en Gud

Nå vil noen kanskje tenke at jeg her støtter den relativt vanlige ideen i vår tid om at det er religoner som er årsaken til krig og elendighet i vår verden. Til det vil jeg bare påstå at det ville vært mer vold og urettferdighet om det ikke hadde vært religioner på jorda. Jeg mener da at historia vår viser at de fredligste tidene finnes i de områdene og tidene hvor religionene har dominert samfunnene. Det har da sammenheng med at religion vel er det eneste som kan styre det vi kan kalle egoet eller mammon som har en slags grunnfilosofi at det er "min velferd som er målet". Samfunn hvor man ikke bryr seg om de moralske reglene som kjennetegner de store religionene, vil bli dominert av det vi kan kalle begjær og havesyke, og selv tenker jeg at siden meningsmålinger i vårt land i vår tid forteller at antall som tror på Gud har falt fra omkring 90% til omkring 30%, så vil vi snart se fruktene.

Rammen til venstre viser vel at det finnes noen som kjemper for å fjerne religionene i verden vår. Hva kan en slik kamp om å eie den sanne religion bety for hvor pålitelig Bibelen egentlig er? Sannsynligvis lite, men jeg mener at det er viktig at vi som ikke ønsker et anarki, ikke bruker tilsvrende urimelige påstander for å undergrave bibelens troverdighet i kommende generasjoner.

Nå skriver Køhen, vår tidligere biskop, også litt om tenkningen i den hebraiske og greske verden. Det underliggende argumentet er da at gudsbildet er endret som følge av oversettingen, og at det hebraiske gudsbildet er mest rett fordi det var det opprinnelige. Som kristne bør vi vel vurdere gudsbildet i forhold til resten av Bibelen og ikke i forhold til tanker i to kulturer som i prinsippet begge kan ha feil gudsbilde.

Som argument for å satse på MT framfor LXX nevner Køhen ellers det faktum at LXX er oversatt. Det vil alltid være en viss usikkerhet i forbindelse med en oversettelse. Spesielt nevnes det at de hebraiske ordene ofte har 'et større innhold' enn de greske ordene. Det betyr da at vi får færre tolkningsmuligheter i den greske oversettelsen. Nå vet jeg ikke om norsk har et større eller mindre innhold enn hebraisk, men jeg ser det ikke som en utvetydig fordel at noen ord kan tolkes i mange ulike retninger. Det viktigste for oss er vel at vi får lese Bibelen på et språk vi forstår og at oversetteren har fått med seg den viktigste tolkningen. Ellers tror jeg kanskje at de jødene som oversatte GT ca 250 f.kr. hadde et vel så godt grunnlag for å finne fram til den egentlige meningen i de enkelte versene framfor jøder som levde etter at den jødiske kulturen hadde vært tilnærmet utslettet i flere hundre år. Det er altså ikke sikkert at dagens jøder legger det samme innholdet i de ulike ordene som i gammeltestamentlig tid selv om de også i dag prater hebraisk.

Eksempler på forskjeller i LXX og MT
Her vil jeg nevne noen eksempler på hva slags forskjeller vi kan finne mellom MT og LXX. Merk at LXX-sitatet nedenfor er mine mer eller mindre vellykkede norske oversettelse fra engelsk.

1 Først vil vi se på hvordan 1Mos.6,6 er gjengitt i de to grunntekstene: MT:Da angret Herren at han hadde skapt menneskene på jorden og han var full av sorg i sitt hjerte
LXX: "Da la han det på hjertet at han hadde skapt menneskene på jorda med dyp overveielse.
Den sentrale forskjellen er her at MT sier at Gud angret. I 4Mos.23,19 leser vi:
Gud er ikke en mann så han lyver, et menneske så han skifter sinn. Gjør han ikke det han sier, holder han ikke det han har lovt?
I eldre oversettelser stod det 'angre' i stedet for 'skifte sinn'.

2 Et annet tilsvarende eksempel finner vi i 2Mos.24,9-10:
MT: Så gikk Moses og Aron, Nabad og Abihu og sytti av Israels eldste opp på fjellet. Der fikk de se Israels Gud. Under hans føtter var det som et gulv av safirstein, klar som himmelen selv.
LXX: Så gikk Moses, Aron, Nabad og Abihu sytti av de eldste opp. Og de så plassen hvor Israels Gud stod. Under hans føtter var det som et gulv av safirstein, klar som himmelen selv.
I 2Mos.33,20 Sier Gud at mennesker ikke vil overleve å se Gud. Dette er da to eksempler hvor vi finner selvmotsigende påstander i vårt GT, men ikke i LXX.

3 Et siste eksempel på at det blir mer sammenheng i teksten om vi bruker LXX finner vi i 1Sam.17. Versene 12-31 mangler i LXX. I vår vanlige Bibel får vi f.eks. problemer med å forklare hvorfor David var dradd hjem til sauene etter at han hadde fått spilleoppdrag hos Saul. I de ovennevnte versene er det også endel ting som kan oppfattes som "utenomprat" i en ellers kortfattet og presis krigshistorie. Det er med andre ord ting som tyder på at jødene har tilføyet kommentarer eller fotnoter inn i selve teksten på et senere tidspunkt.

Her vil vi også nevne at det er endel forskjeller mellom MT og LXX i Jobs bok og Jesaja. Dødehavsrullene er ellers de eldste bibeldelene vi kjenner til. Her vil vi bare avslutte sammenligningen mellom LXX og MT med et sitat fra Kenyon (s 81): To fragmentariske ruller fra Samuel er kjent, den første bestod opprinnelig av 57 kolonner, og av disse er 27 gjenskapt fra 1.Sam. og 4 fra 2.Sam. Tekstene er mye mer lik Septuaginta enn de nåværende Massoreiske tekstene. Dette viser at Septuaginta var en pålitelig og bokstavtro oversettelse fra de hebraiske tekstene og ikke løse parafraser slik som foreslått tidligere.

Tid og tidspunkt

Generelt vil jeg her si at det er mye i Bibelen som har overbevist meg om at den må være Guds ord, men det som vel var mest overraskende, og som vel i ettertid er blitt den sterkeste støtte for troen på Bibelen, er konsistensen i de tidsangivelsene vi finner i Bibelen som jeg har omtalt i det følgende. Nå er det ikke meg som har funnet både argumentene og de nevnte skriftstedene i Bibelen. Mye er hentet fra andre  kilder, men jeg husker ikke disse her og nå. En så fikk jeg en sterkere bekreftelse enn om jeg bare hadde lest andres utgreiinger. Nå har jeg glømt detaljer når det gjelder hvor jeg har ting fra, men planen min er å komme tilbake med en renskriving av de følgene siden samt utgyllende kommentarer og figurer og et  ekstra kapittel som i praksis vil være en matematisk/statistisk test av de slektslistene/generasjonene som er oppgitt i Bibelen. Jeg har da den troen på statestikker, at de er et nyttig verktøy når det gjelde å skille mellom mennesketeorier og gudgitte/naturfaglige teorier. Selvom jeg ikke trenger noe mer for å tro at Bibelen er fra Gud, så er mi erfaring at det er godt å få nye bekreftelser på at det jeg tror på er sant. Nå vil vel en slik "statistisk" sjekk av Bibelen også kunne komme ut med en konklusjoner som vil undergrave det jeg nå tror på, men jeg "føler at Gud vil" at jeg  skal ta sjansen.

Inspirasjonen til dette er da blant annet at jeg nylig laget en egen slektsrekke fra meg og tilbake til Harald hårfagre som levde mer enn 1000 år tilbake. Det var da en onkel og ei tante som har gjort hovedjobben, og jeg har da foreløpig bare laget den oversikten som er vist til høyre. Her vil jeg ellers understreke at jeg tror at mer en 90% av nordmenn kunne ha ført sin slekt tilbake til de kongne som grunnla staten Norge. Det som da gjorde at jeg kan skilte med kongelig blod i årene var ifølge onkel at de var heldig og "traff på" ei adelsslekt etter den tida at kirkebøkene fungerte og er bevart.

Slektene fra Adam til Jesus ble da ikke innskrevet i kirkebøker, men Gud har tydligvis ordnet det slik at noen har skrevet ned noen slektsrekker som da inneholder opplysning om hvor gammel faren var da han fikk en bestemt sønn, og dette representerer da et alternativ til de metodene som "Vittenskapen" bruke for å finne hvor mange år som har gått siden de første menneskene vandret på jorda.

Her vil jeg da slutte dette arbeidet i denne omgangen, men en oversikt over slektsrekker i Bibelen følger hvor jeg har brukt prinsippet om at en sak står fast om minst to kilder samsvarer.

Fra skapelsen til Abrams fødsel
Denne tiden kan vi finne utfra ættelistene i 1Mos.5,3-32 og 1Mos.11,10-26. I tabellen nedenfor har vi i tillegg hentet tall fra 1Mos.9,28-29 og 1Mos.11,32. Her har vi vist tallene fra både septuaginta (LXX), den samaritanske pentateuk (Sam) og vår vanlige bibeloversettelse (MT). I den første ættelisten (1Mos.5,3-32) angir Bibelen hvor gammel en person var da han fikk neste sønn i listen (tall 1), hvor lenge han levde etter at han hadde fått denne sønnen (tall 2) og hvor lenge han levde til sammen (tall 3). I den andre ættelisten (1Mos.11,10-26) er ikke det siste tallet oppgitt men vi har føyet det til siden det fremkommer som en sum av de to første. Tallene som er understreket er like i minst to grunntekster.

Om vi summerer tallene i den første rekken (alder ved fødsel) får vi følgende tider for flommen, spredningen og Abrams fødsel regnet i forhold til skapelsen.

Her vil jeg først nevne et lite tallproblem i vår vanlige oversettelse. I 1Mos.11,10 kan vi lese: Da Sem var 100 år, fikk han sønnen Arpaksjad, to år etter storflommen. Siden Moses var 500 år da han fikk Sem og siden storflommen kom i det året Moses fylte 600 er det nærliggende å tenke at Sem var 100 år da flommen kom og to år etter flommen ville han da ha vært 102 år. I Septuaginta står det at Arpaksjad ble født i det andre året etter flommen. Her tolker vi dette som om det da hadde gått ett og ikke to år fra flommen til fødselen. Det er verd å merke seg at flommen kom 17/2 i det året Noah fylt 600 (1Mos.7,11). Han var da sannsynligvis 599 år. Vannet var så tørket helt bort 27/2 året etter (1Mos.8,14). Dette året kan vi kalle det andre året etter flommen startet og om f.eks. Arpaksjad ble født litt før Noah fylte 601 år kan vi si at Sem var 100 år da. De problematiske 2 årene ovenfor er altså blitt borte. Generelt vil vi imidlertid si at vi antar at noen av tallene i Bibelen er cirka-tall og følgelig bør vi ikke henge oss for mye opp i detaljer.

Hvilke av årstallene ovenfor skal vi tro på?
Her vil jeg først si at jeg selv har trodd på tallene i henholdsvis MT og LXX før. En grunn til at jeg forlot MT var at Noah ifølge denne grunnteksten døde da Abram var ca 60 år. I denne sammenhengen er det nærliggende å spørre hvorfor vi ikke hører om kontakt mellom disse kjente personene i Bibelen hvis de levde samtidig. Ellers vet vi at det var de eldste som var den øverste autoriteten på denne tiden. Det er derfor aktuelt å spørre seg hva slags rolle Noah hadde i forbindelse med byggingen av Babels tårn. Ellers opplever jeg vel at aldrene i MT skaper endel andre spørsmål som jeg ikke har funnet svar på. Siden de første kristne brukte LXX, og siden det er mer konsistens i tallene i denne grunnteksten, hadde jeg lenge denne oversettelsen som min favoritt. Et problem med denne var imidlertid at Metusjalah overlevde flommen med 14 år ifølge denne grunnteksten, og dette hadde jeg problemer med å akseptere. Hovedgrunnen til at jeg forlot denne var imidlertid prinsippet om at en sak står fast utfra to eller tre vitner som er nevnt i innledningen. Jeg forventer med andre ord at et tall er bekreftet minst ett annet sted. Da jeg sommeren 1995 fikk tak i tallene fra den samaritanske oversettelsen, oppdaget jeg at den var relativt lik MT før flommen og relativt lik LXX etter flommen. Det er med andre ord den grunnteksten som har mest støtte fra andre grunntekster. Jeg fikk da også høre argumenter for at Kenan (sønn av Arpaksjad ifølge LXX) sannsynligvis var tilføyet på tross av at Kenan også er nevnt i NT (Luk.3,36). Jeg betraktet altså NT som et vitne som bekreftet LXX, men i ettertid vurderer jeg det slik at disse to "vitnene" ikke er så uavhengige som de burde vært. Jeg ser det med andre ord slik at "enigheten" mellom Sam og MT om at Kenan ikke hører med i ættelisten, representerer et sterkere vitnesbyrd, enn "enigheten" mellom LXX og NT. Generelt er det mulig å tenke seg at alle tre ættelistene inneholder feil. Om det er tilfelle blir forsøket mitt på å finne fram til en mest sannsynlig tidsskala for Bibelen, vel vanskelig. Jeg har derfor valgt å tro at Gud ikke har tillatt denne muligheten å skje, og derfor velger jeg altså å tro at de rette aldrene på forgjengerne til Abram er bevart i den samaritanske pentateuken.

Argumenter for tallene i den samaritanske pentateuken
Når jeg har valgt å tro på tallene i Sam, så har det også sammenheng med at disse tallene samsvarer med endel andre "omliggende forhold" som jeg kort vil si litt om her.

1) Om vi ser bort fra Enok, Noah og de som omkom i flommen, så ser vi her en klar fallende tendens når det gjelder totalalder. I 1Mos.6,1-3 kan vi lese at Gud sa at menneskenes levetid skal være 120 år allerede da menneskene begynte å bli mange på jorden. Gud bestemte seg altså ganske tidlig for å redusere menneskets levealder. Mye av det som endres i naturen, skjer gradvis og ikke i hopp. Dette skulle da tyde på at vi nettopp fikk en utvikling i totalalder som gradvis nærmer seg 120 år som i Sam. Ifølge Sam var det da Adam og ikke Metusjalah, som ble eldst.

2) Her er det ellers verd å merke seg at Lamek, Metusjalah og Jared alle ble utryddet da flommen kom ifølge Sam. I 1Mos.6,12 kan vi lese at "alle mennesker over hele jorden gikk på onde veier" og derfor skulle vi vel forvente at ordet 'alle' gjelder alle som ikke er tydelig er omtalt som rettferdige (Enok og Noah). Det er da naturlig at de som overlevde til flommen også ble utryddet av flommen, siden flommen var Guds straffedom for ondskapen på jorda. Jeg finner med andre ord ikke noen argumenter i teksten som tyder på at forgjengerne til Noah som er nevnt i ættelisten var rettferdige og derfor skulle dø en naturlig død før flommen, slik tallene i de andre grunntekstene antyder.

3) Når det gjelder alder ved sønnens fødsel, så har også Sam. en mer "naturlig" utvikling enn de andre grunntekstene. Dessuten kan spesialtilfellene vanligvis forklares utfra andre deler av teksten. Her vil vi kort nevne noen slike spesialtilfeller. Før flommen falt aldrene gradvis ned mot 53 (Lameks alder da Noah ble født). Årsaken kan enten være biologiske forhold (senere pubertet) eller tradisjoner (manne skulle ha en viss alder før han giftet seg). Unntaket med at Noah var 500 år da han fikk sønner, kan da forklares med at han måtte "trelle" for Lamek i mange fler år enn vanlig, slik som antydet tidligere i heftet. Når det gjelder de økte aldrene etter flommen, så kan de forklares med endrede tradisjoner, sannsynligvis som følge av at tidene var blitt vanskeligere. Barna måtte arbeide lenger hjemme før de kunne stifte et eget hjem. Vi har skrevet litt om geologiske forhold tidligere i heftet.

4) Tallene i Sam. synes å samsvare bedre med vitenskapelige data fra astronomi og geologi, enn MT som da skiller seg mest ut for tiden etter flommen.

Tidspunktet for spredningen
Som nevnt tidligere inneholder historien om Babels tårn i 1Mos.11,1-9 ikke tidsangivelser. Her har vi imidlertid tidfestet denne hendelsen utfra følgende to bibelvers: 1Mos.10,25: Eber fikk to sønner. Den ene hette Peleg; for i hans dager ble 'jorden delt' og 1Mos.11,16: Da Eber var 134 år fikk han sønnen Peleg. Her vil vi bare understreke at det var vanlig å oppkalle barn etter spesielle hendelser. Vi antar derfor at spredningen av landområder og folk skjedde omtrent da Peleg ble født. Det vil si ca 400 år etter flommen. Ordet Peleg har samme opprinnelse som 'dele'/'spre'.

Fra Abram til utgangen av Egypt (exodus)

I fortsettelsen vil vi dele historien fram mot Jesu fødsel opp i periode og så prøve å finne minst to vitner for hver periode. Siden de tre grunntekstene er relativt like når det gjelder denne perioden, så vil vi her konsentrere oss om vår vanlige Bibel og så lete etter uavhengige historier som gir samme tidsrom. Vi kaller da disse for ulike vitner.

Vitne 1: Når det gjelder tidspunktet for Abrams kall og løfte, antar vi at dette skjedde rett før han drog fra Karan: Herren sa til Abram: "Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg å gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes." Så drog Abram av sted, som Herren hadde sagt ham, og Lot gikk med ham. Abram var 75 år da han drog fra Karan. (1Mos.12,1-4)

Tiden fra løftet til loven på Sinai er da oppgitt i Gal.3,17: Jeg mener altså dette: En pakt som allerede er opprettet av Gud, blir ikke opphevet av loven som kommer 430 år senere, slik at løftet settes ut av kraft. Vi antar da videre at loven ble gitt samme året som Israel drog fra Egypt og vi får da følgende tid fra Abrams fødsel til exodus: 75 + 430 = 505 år

Vitne 2: I 2Mos.12,40-41 kan vi f.eks. lese: Israelittene hadde da bodd i Egypt [og Kanan] i 430 år. På dagen da de 430 årene var til ende, drog alle Herrens hærer ut av Egypt. Det som er nevnt i hakeparentes er ikke med i MT, men det finnes i LXX. Vi antar derfor at det var med i orginalteksten. Nå er vel ikke dette et helt uavhengig vitne siden Paulus sannsynligvis har skrevet av dette tallet da han skrev Galaterbrevet. Her vil vi derfor se om vi kan komme fram til dette tallet ved å se på de tallene som er nevnt i forbindelse med patriarkene Abraham, Isak og Jakob, samt Josef og Moses.

Abraham var 100 år gammel da han fikk sønnen Isak (1Mos.21,5). Dette skjedde da 25 år (100-75) etter løftet. Abraham var 175 år da han døde(1Mos.25,7)
Isak var 60 år da de (Esau og Jakob) ble født (1Mos.25,26). "Hvor langt oppe i årene er du?" spurte farao. Jakob svarte: "Den tid jeg har vandret omkring er 130 år" (1Mos47,8-9).
Jakob levde 17 år i Egypt. Hans levetid ble 147år . (1.Mos.47,28)
Josef var 30 år gammel da han trådte fram for farao, kongen i Egypt. Og da når Josef gikk bort fra farao, reiste han gjennom hele Egypt. Jorden bar så det bugnet de 7 årene det var overflod (1Mos.41,46-47). Om vi antar at Jakob kom til Egypt 1 år etter at uårene startet får vi at Jakob var 130-30-7-1 = 92 år da Josef ble født. Dette er kanskje en overraskende høy alder. Jakob var minimum 7*3=21 år hos Laban før han fikk Josef (1Mos.29,18-30). Det betyr at han senest kom til Laban da han var 71 år, kanskje tidligere. Dette er en forholdsvis høy alder for å gå inn i en tjeneste for å skaffe seg ei kone, men ikke urimelig. Og Josef døde, 110 år gammel. De balsamerte ham og la ham i kiste i Egypt (1Mos.50,26). Moses var 80 år og Aron var 83 år da de talte til Farao (om å forlate Egypt) (2Mos.7,7) Nå mangler vi tiden fra Josef døde til Moses ble født. Vi har altså følgende tall om vi antar at vi kjenner sluttsummen: 100+60+92+110+?+80=505 (92=130-30-7-1). Dette betyr at det gikk 63 år fra Josef døde til Moses ble født.

Nå er ikke dette et uavhengig vitne om at tiden fra Abraham til exodus var 505 år, men det viser vel at dette er et rimelig tall. Det er vel omtrent så lang tid som trengtes for at Egypterne skulle glemme det gode Josef hadde gjort og starte en systematisk undertrykking av israelittene.

Utfra tallene ovenfor kan vi vise at Abrahams etterkommere var 215 år (25+60+130) i Kanan før de drog til Egypt. I de samaritanske mosebøkene skal det visstnok stå spesifisert at israelittene var 215 år i Kanan og 215 år i Egypt uten at jeg kan bekrefte det her. Dette vil i tilfelle være et ekstra argument for at det som er antydet ovenfor er rett.

Merk 2Mos6,20: Jakob-Levi-Kenot-Amman(137)-Moses

Fra exodus til Salomo ble konge

Vitne 1: Tiden fra loven ble gitt til Salomo ble konge kan vi da finne av følgende skriftsteder: Han sørget for dem omkring 40 år i ørkenen. Han utryddet sju folk i Kanaan, og lot dem overta landet deres. Dette varte i omtrent 450 år. Deretter gav han dommere, helt til profeten Samuel (Apg.13,18-20). Her er det verd å merke seg at de 450 årene også innbefatter dommertiden inntil Samuel salvet Saul til konge. Dette er mer tydelig i andre bibeloversettelser. (Han utryddet sju folkeslag i Kana'ans land, og skiftet deres land ut til arv for dem. Og etter dette gav han dem dommere i omkring 450 år, inntil profeten Samuel (Norsk Bibel 1988))

Så bad de om en konge, og Gud gav dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme, og han var konge i 40 år (Apg.13,21). David var 30 år gammel da han ble konge, og han styrte i 40 år (2Sam.5,4). Dette gir: 40+450+40+40 = 570 år.

Vitne 2: Salomo begynte å bygge Herrens tempel i det 480. året etter at israelittene var dratt ut av Egypt, i måneden siv, som er den andre måneden. Salomo var da konge i Israel på fjerde året (3 år) (1Kong.6,1). Her er det verd å merke seg at LXX ikke angir noe år etter utgangen av Egypt i dette verset. Dette kan bety at Jødene som har hatt hånd om MT, har tilføyet dette tallet eller at det er fjernet fra LXX. Her vil vi ikke diskutere dette videre, men bare nevne at dette tallet er 93 år for lite i forhold til det vi fant tidligere (570-(480-3)=93). I den sammenhengen er det interessant å se observere at Dommerboken forteller at Jødene var underlagt nabofolk i nettopp 93 år i denne perioden. De aktuelle skriftstedene er: Da ble Herren brennende harm på Israelittene. Han overgav dem til Kusjan-Risja-tajim som var konge i Mesopotamia. Ham måtte de tjene i 8 år (Dom.3,8).
Israelittene måtte nå tjene Moab-kongen i 18 år (Dom.3,14).
Da overgav Herren dem til kanaaneerkongen Jabin, som regjerte i Hasor. Hans hærfører var Sisera, som bodde i Harosjetvar HaHaggojim. Israelittene ropte til Herren. For Jabin hadde jernvogner, og han for hardt fram mot israelittene i 20 år (Dom.4,2). Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Da overgav Herren dem i midjanittenes vold, og i 7 år hadde han makten over Israel (Dom.6,1). Israelittene gjorde igjen det som var ondt i Herrens øyne. Da lot Herren filisterne få makten over dem, og det varte i førti år (Dom.13,1).

Dette samsvaret tyder på at det har skjedd noe med de tallene som er nevnt her, men hva? Den mest nærliggende forklaringen er at Jødene har følt seg fri til å se bort fra den tiden det var andre som regjerte i Jerusalem. De regner med andre ord ikke denne tiden som deres egen historie. For å få den rette historien utfra jødiske skrifter så må vi altså tilføye disse 93 årene som de selv har utelatt. Om dette er forklaringen kan vi si at vårt "hebraiske" GT bekrefter tallet 570 som vi i hovedsak fant i NT. Dette gir altså 480-3+93 = 570 år.

Vitne 3: Nå er det også mulig å gå inn på alle de tidsperiodene som er omtalt i Dommerboken. Så langt jeg forstår mangler her noen tidsperioder, og følgelig får vi ikke stort nok tall. Dette er vel ikke en direkte støtte til tallet ovenfor, men indirekte kan vi vel si at tallet ovenfor er rimelige siden dette tallet er større enn det vi får fra Dommerboken.

Fra Salomo ble konge til tempelet ble ødelagt
Tiden fra Salomo ble konge til templets ødeleggelse er da gitt av følgende skriftsteder: Salomo regjerte i Jerusalem i 40 år som konge over hele Israel (2Krøn.9,30). Folk fra alle Israels stammer som la vinn på å søke Herren, Israels Gud, fulgte prestene og levittene; de kom til Jerusalem for å ofre til Herren sine fedres Gud. De styrket kongedømmet i Juda og sikret riket for Rehabeam, Salomos sønn, i 3 år. Så lenge fulgte de i Davids og Salomos spor (2Krøn.11,16-17). Du menneske, ta en murstein og legg den foran deg! På den skal du risse inn en by, Jerusalem. Du skal beleire byen, bygge skanser mot den og kaste opp en voll omkring den. La hæren leire seg rundt byen og sette opp stormbukker mot den på alle kanter! Så skal du ta en jernplate, sette den som en jernvegg mellom deg og byen og vende ansiktet mot byen. Slik blir den beleiret, og du går til angrep på den. Dette skal være et tegn for israels ætt. Så skal du legge deg på din venstre side og legge Israels skyld over på den. Like mange dager som du ligger slik skal du bære deres skyld. Like mange år som de har syndet, like mange dager lar jeg deg få, 390 dager (Esek.4,14). Vi antar her at dette er Guds tidsangivelse over tiden fra Nordriket frafall til Jerusalems ødeleggelse. Tiden mellom Salomo og Jerusalems ødeleggelse blir: 40+3+390 = 433 år.

Vitne 2: Jeg gjør landet så øde at fiendene som bor der, blir forferdet. Men dere vil jeg spre blant folkeslagene, og med sverd i hånd vil jeg forfølge dere. Deres land skal bli en ødemark og byene en grushaug. Da skal landet ta igjen sine sabbatsår, hele den tiden det ligger øde, mens dere er i fiendeland. Ja da skal landet hvile og ta igjen sine sabbatsår. Så lenge det ligger øde, skal det hvile. Da skal det få den hvile det ikke fikk i sabbatsårene, mens dere bodde der (3Mos.26,32-35). Inntil landet fikk tatt igjen sine sabbatsår, så lenge lå det øde, hadde det ro, til sytti år var gått (2Krøn.36,21). Forholdet mellom vanlige år og sabbatsår er 6:1 og om sabbatsårene i eksil var 70 må de forutgående årene være 6*70=420. Salomo bygget på kongeborgen sin i 13 år før han fikk den ferdig (1Kong.7,1). Da Salomo hadde fullført Herrens hus, slottet og alt det andre som han ønsket å gjøre, viste Herren seg for han i Gibeon.... Men hvis dere og barna deres vender dere bort fra meg, og ikke holder de bud og forskrifter som jeg har lagt fram for dere, men gir dere til å dyrke andre guder og kaste dere ned for dem, da vil jeg utrydde israelittene fra det landet jeg gav dem. Det huset som jeg har viet til mitt navn, vil jeg kaste bort fra mitt åsyn, og Israel skal bli et ordtak og et spottord blant alle folk (1Kong.9,1-2). Her antar vi da at Herren startet tellingen av år etter at han viste seg for Salomo og advarte mot frafall. Mens tempelet var ferdig i Salomos 11. regjeringsår brukte Salomo 13 år på kongeborgen. Om vi antar at han startet byggingen av kongeborgen i sitt første år ble denne ferdig i det 14. regjeringsåret. Dette gir tiden fra Salomo ble konge til Jerusalems ødeleggelse: 13+420 = 433 år.

Vitne 3: Merk at det også er mulig å telle årene som de enkelte kongene regjerte. Av tidsmessige årsaker har vi ikke gjort det her. 

Fra tempelet ble ødelagt til Jesus ble født

Vitne 1: Siden GT ble avsluttet før Jesus ble født, og siden jeg ikke har funnet noe i NT som sier noe sikkert om denne perioden, så må vi her basere oss på profetier i tillegg til noen historiske beskrivelser. Så sier Herren: Når 70 år er gått for Babylonia, skal jeg se til dere. Jeg vil gjøre det jeg har lovt, og føre dere tilbake til dette sted. (Jer.29,10)

I det første året Kyros var konge i Persia, ble han tilskyndet av Herren til å sende ut en kunngjøring, for at det ordet Herren hadde talt gjennom profeten Jeremia, skulle bli oppfylt...

Gud være med alle dere som tilhører hans folk! Dere kan dra opp til Jerusalem i Judea og bygge templet for Herren, Israels Gud. Det er han som er Gud i Jerusalem. (Esra 1,1-3)

For du skal vite å forstå: Fra den tid det ordet gikk ut at folket fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen, og det kommer en som er salved, en fyrste (Jesus), skal det gå 7 'salvede uker' (med bygging). I 62 uker skal byen være gjenreist og bygd opp igjen med gater og vollgraver. Men tidene skal være harde. (Daniel 9,25)

I verset fra Daniel har jeg gjort noen justeringer og tilføyelser med bakgrunn i LXX. Min tolkning er da for det første at uker, som også kan oversettes med 'sjuere' skal oppfattes som perioder på 7 år. Videre tenker jeg at perioden mellom tilbakekomsten og Jesu fødsel er oppdelt i en salvet byggeperiode på 7*7 = 49 år og en gjenreist, men vanskelig periode på 62*7 = 434 år. Det betyr da at etter 70 år i Babylon, så fikk jødene 69*7 år i Jerusalem før Jesus ble født. Perioden fra tempelet ble ødelagt til Jesus ble født varte da 70+49+434 = 553 år.

Nå har kanskje noen problemer med å tolke de to etterfølgende versene (Daniel 9,26-27) og derfor vil jeg kort føye til en mulig oversettelse av disse hvor jeg også har trukket inn noen moment fra LXX.

9,26 Etter disse 62 ukene skal den salvede ryddes av veien for han kom ikke for å dømme. Byen og helligdommen skal ødelegges av hæren til en fyrste som kommer. Han skal ende sine dager i en flom. Ødeleggelsen av byen som er fastsatt, skal vare til krigen er slutt.

9,27 En uken etablerer han pakten med mange, midt i uken gjør han ende på slaktoffer og grødeoffer. På styggedommens vinger kommer det en som herjer, helt til ødeleggelsen som er fastsatt, strømmer ned over ødeleggeren selv.

Med bakgrunn i at vi i dag vet at Jesus ble ca 33 år og at tempelet i Jerusalem ble ødelagt i år 70, så antar jeg derfor at den siste uken (eller sjueren) varte i 70 år (ikke 7 år som de 69 tidligere ukene). Da Jesus da døde midt i uken (omkring år 35), gjorde han da tempelofringen overflødig. Byen og helligdommen ble så ødelagt av romerne i år 70 og jeg antar at siste delen av dette verset betyr at byen og tempelet ikke skal gjenreises før krigen med Satan er slutt. Ødeleggeren som har styggedommens vinger er da Satan som herjer på denne jorda med sin hær av vingede åndsmakter.

Daniel 9 i LXX
9,24 Seventy weeks have been determined upon thy people, and upon the holy city, for sin to be ended, and to seal up transgressions, and to blot out the iniquities, and to make atonement for iniquities, and to bring in everlasting righteousness, and to seal the vision and the prophet, and to anoint the Most Holy.
9,25 And thou shalt know and understand, that from the going forth of the command for the answer and for the building of Jerusalem until Crist the prince there shall be seven weeks (anointing), and sixty-two weeks: and then the time shall returne, and the street shall be built, and the wall, and the times shall be exhausted.
9,26 After the sixty-two weeks, the anointed one shall be destroyed, and there is no judgement in him: and he shall destroy the city and the sanctuary with the prince that is coming: They shall be cut off with a flood, and to the end of the war which is rapidly completed he shall appoint the city to desolations.
9,27 And one week shall establish the covenant with many: and in the midst of the week (weeks of days) my sacrifice and drink-offering shall be taken away: and on the temple shall be the abomination of desolations; and at the end of the time an end shall be put to the desolation.

Vitne 2
Om Gabriel sine ord til Daniel skulle gi full innsikt (Dan.9,22) så kan det være at disse versene også kan ha en annen tolkning enn den som er skissert ovenfor. I denne sammenhengen er det naturlig å søke etter en tolkning som gjelder menneskeheten som helhet, og ikke bare jødene som den første tolkningen primært gjelder. Om vi f.eks. tillater at en uke (sjuer) også kan tolkes som sju dager eller 7 tiår, kan vi få følgende: De sju første velsignede ukene kan da være verdens sju første uker hvorav Gud brukte den første til å skape verden. De 6 neste ukene ble da f.eks. brukt til å etablere et fellesskap mellom Gud, Adam og Eva. Så skjedde syndefallet etter 49 dager og i de neste 62*70 = 4340 år var tidene harde fordi Satan herjet på jorda. Ifølge tabellen nedenfor endte da denne perioden i 33 e.Kr (Husk at år 0 ikke finnes). Det var da Jesus red inn i Jerusalem på et esel på palmesøndag. I den samme uken ble han så korsfestet og drept (langfredag), men stod opp igjen første påskedag. Denne uken er åpenbart en svært viktig periode i verdens historie selv om den hadde kort varighet. Nå er begge de to første vitnene basert på profetien i Daniel 9 og derfor er de vel ikke helt uavhengig. Men jeg mener for min del at det må være mer enn en tilfeldighet når det finnes to tidsforløp som består av 7+62+1 "sjuere" og som dessuten begge starter med en velsignet "byggeperiode", fortsetter med en vanskelig periode og avslutter med en "sjuer" hvor hovedofferet kom midt i siste "sjuer". Foruten å bekrefte de 553 årene fra tempelet ble ødelagt, så bekrefter vel også dette vitnet at vi valgte rett da vi satset på den samaritanske oversettelsen når det gjelder tiden før Abraham.

Vitne 3
Om kongene som regjerte mens jødene var i Babylon Her vil vi kort nevne at det har vært reist tvil om Bibelen er rett når det gjelder kongene i Babylon og Persia. Når det f.eks. gjelder Belsasar, som ifølge Daniel var sønn av Nebukadneser (Dan.5,2), er han ikke omtalt andre steder enn i Bibelen, og følgelig er det vanlig å anta at han ikke har eksistert. I fotnote til Dan.5,1 står det f.eks. i Bibelselskapets 78-utgave: "Belsasar kalles her konge. Han var regent under sin far, kong Nabonid, som regjerte 555-539 f.Kr." Her nevner man en regent som også hette Belsasar, og effekten av denne fotnoten er vel at man sår tvil om det virkelig var en konge som hette Belsasar. Når andre babylonske kilder er sparsomme med opplysninger fra den aktuelle perioden, så betyr det så langt jeg kan forstå at det er desto større grunn til å stole på at Bibelen har den rette historieversjonen. Her vil vi da kort gi hovedtrekkene i det som jeg opplever som den Bibelske versjonen av historien for Babylon og Persia etter at Nebukadneser bortførte jødene. Denne bortføringen skjedde i Nedbukadnesers 19. regjeringsår (2Kong.25,8-11). Som nevnt forteller så Daniel at Belsasar også regjerte litt før perseren Dareios overtok og etter ham Kyros (Dan.6,29). Det var da Kyros i sitt første regjeringsår, som kunngjorde at jødene fikk vende hjem. Vi antar derfor at Nebukadneser, Belsasar, Dareios og eventuelt andre som ikke er nevnt regjerte i Babylon de 70 årene Jødene var bortført. Bibelen gir vel ikke noen tall på hvor lenge de enkelte regjerte. Som en sammenlikning kan vi nevne at tidstabellene bak i 78-utgaven sier at Nebukadneser var konge i 42 år og at Kyros ble konge 3 år etter. Dette skulle da bety at jødene var bortført til Babylon i 42 år - 18 år (Nebukadnesers regjeringsår før bortførelsen) + 3 år = 27 år. Her antar vi imidlertid at bortførelsen varte i 70 år slik Bibelen forteller. Derfor ser vi her bort fra tidstabellene som er basert på andre kilder. Eksempler: De som slapp unna sverdet, førte han bort til Babylonia, og de ble treller for ham og hans sønner helt til perserne fikk makten. Slik ble Herrens ord gjennom Jeremia oppfylt. Inntil landet fikk tatt igjen sine sabbatsår, så lenge det lå øde, hadde de ro, til 70 år var gått. (2.Krøn.36,20) Hele dette landet skal synke i ruiner og bli til ørken, og folkeslagene her skal trelle under babylonerkongen i 70 år. (Jer.25,11)

Om kongene som regjerte etter at Jødene fikk forlate Babylon Når det gjelder tiden etter at jødene var vendt hjem til Jerusalem, så vil vi nevne noen Bibelvers som sier litt om hva som skjedde og hvor lang tid som gikk til ulike aktiviteter. Esra nevner følgende konger: Kyros (1,6), Xerxes (4,6), Artaxerxes (4,7), Dareios (5,5) og Artaxerxes (7,1)

I Det første året Kyros var konge i Persia ble han tilskyndet av Herren til å sende ut en kunngjøring om at det ordet Herren hadde talt gjennom profeten Jeremia, skulle oppfylles. Kongen kunngjorde det i hele sitt rike, både muntlig og skriftlig, dette budskapet: "Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har pålagt meg å bygge et tempel for ham i Jerusalem i Judea. (Esra 1,1-2)

Folket i landet gjorde da judeerne motløse og skremte dem bort fra arbeidet. Så lenge Kyros var konge i Persia, og siden helt til Dareios fikk makten i landet, betalte de noen kongelige rådgivere for at de skulle forhindre Juda-folket i å gjennomføre sine planer. (Esra 4,4-5)

Da stanset arbeidet på Guds hus i Jerusalem, og det lå nede til året etter at Dareios var blitt konge i Persia. (Esra 4,24)

Her antar vi da at Artaxerxes er en tittel på samme måte som farao eller cesar, og derfor ikke er et egetnavn. Ordet er en gresk form av det persiske ordet 'artakhshashta' hvor 'arta' betyr 'stor' og 'khshashta' betyr 'konge'. Arthaxerxes i 4,7 er da Xerxes som vi kan lese var negativ til tempelbyggingen. I praksis ble det da ikke gjort noe særlig tempelbygging mens Kyros og Xerxes var konge.

Da laget kong Dareios en kunngjøring: Noen menn som lette i arkivene i skattekamrene i Babylonia fant i kongeborgen en bokrull hvor det stod at kong Kyros i sitt første regjeringsår gav påbud om å bygge opp igjen Guds hus i Jerusalem...(Esra 6,1-3 justert etter LXX)

Then Dareius the king made a decree, and caused a search to be made in the record offices, where the treashure is stored in Babylon. And there was found in the city, in the palace, a volume, and this was the record written in it. In the first year of king Cyrus.... (LXX Ezra 6,1-3)

Grunnen til at jeg her har gjort noen små endringer, er at det i vår norske oversettelse er litt uklart hvem som har laget kunngjøringen som er gjengitt fra vers 3. Slik jeg forstår versene var det Dareios som laget en kunngjøring hvor han henviser til hva Kyros tidligere hadde gjort.

Tempelet stod ferdig den tredje dagen i måneden adar i det sjette året Dareios var konge. (Esra 6,15)

I det sjuende året Artaxerxes var konge, drog noen isralitter med prester, levitter, sangere, portvakter og tempeltjenere til Jerusalem. (Esra 7,7)

Her antar jeg at Artaxerxes egentlig er Dareios og grunnen til at de drog, var da at tempelet var ferdig året før. De skulle altså være med i den nye tempeltjenesten som skulle starte opp igjen.

Nehemia var munnsjenk hos Artaxerxes (Neh.1,11).

I det tjuende året Artaxeres var konge, hendte det en dag i måneden nisan at vinen ble satt fram for kongen, og jeg tok og rakte den til ham. Jerg hadde aldri vært bedrøvet når jeg stod foran kongen...Kongen spurte: "Hva er det du ønsker?" Da bad jeg til himmelens Gud, og jeg sa til kongen: "Om kongen så synes, og om du har godvilje for din tjener, så la meg få dra til Juda, til byen der mine fedre er gravlagt, så jeg kan bygge den opp igjen".. Da jeg nevnte en viss tid, syntes kongen vel om det og gav meg lov til å reise. (Neh.2,1-6) Her antar vi at kongen fortsatt var Dareios. Argumentene for dette var at kongen var positiv til jødene og at vi blant annet kan lese følgende hos Nehemia:

En dag kom jeg til Semaja, sønn av Delaja, Mehetabels sønn; for han måtte holde seg hjemme. Da sa han: "La oss gå sammen til Guds hus, inn i tempelhallen, og la oss stenge døren der. For det kommer noen som vil drepe deg; de kommer for å drepe deg i natt." Men jeg svarte: "Skulle en mann som jeg rømme? Og hvordan kunne en mann som jeg gå inn i tempelet uten å miste livet? Nei, jeg går ikke dit." Jeg skjønte nemlig at det ikke var Gud som hadde sendt ham. (Neh.6,10-12)

Her fortelles det altså at tempelet var gjenreist mens Nehemia hjalp jødene med å gjenreise murene.

Selve vitnet Nå sier ikke Esra og Nehemia så mye om når de ulike begivenhetene hendte. Her vil vi kort se på noen vers hos profeten Haggai som kanskje kan fortelle oss noe om tid. Nå er det sjeldent at profetene i GT er så nøye med å oppgi dato for når de hørte fra Gud, og det er da de nøyaktige datoene hos Haggai, som antyder at de har en dypere mening. Alt hendte i det andre regjeringsåret til Dareios (da tampelbyggingen startet) og vi vil ikke henge oss opp i dette året. Her vil vi i stedet se på datoene og vi antar da at hver måned hadde 30 dager. Hovedbudskapet de aktuelle datoene var da:

1/6 "Ennu er ikke tiden inne til å bygge Herrens hus" (Hag.1,2),
(ca. 3,5 uker)
24/6 "Jeg er med dere, lyder ordet fra Herren." (Hag.1,13)
(ca. 3,5 uker)
21/7 "Ser det (tempelet) ikke smått ut?" (Hag.2,3)
(ca. 63 dager)
24/9 "Fra den dag da grunnsteinen til Herrens tempel ble lagt. Legg merke til om såkornet fremdeles er i kornkummen, og om vintreet og fikentreet granatepletreet og oliventreet fremdeles er uten frukt. Fra i dag vil jeg velsigne." (Hag.2,18-19)

Nå forteller Esra 6,15 at tempelet stod ferdig "i det sjette året Dareios var konge" og ingen så et ferdig tempel 21/7 i det andre regjeringsåret slik Haggai antyder. Tolkningen vår er derfor at de fire datoene i det året tempelbyggingen startet er profetier om en lengere tidsperiode. Mellom datoene har jeg antydet at vi finner et mønster på 7+(62+1) og derfor antar jeg at det handler om det samme som den første tolkningen av profetien i Daniel 9. Totaltallet når vi summerer noen uker og noen dager, blir altså 70. Nå er det egentlig ikke rett å summere dager og uker som de var likeverdige, men i de to andre "vitnene" har vi brukt ulike "sjuere", og derfor gjør vi det også her. Nå kan det tenkes ulike grunner til at Gud har gjort det litt vanskelig å tolke noen profetier, og derfor vil vi her bare anta at det er lov å bruke ulike "sjuere" så lenge totalbildet stemmer. Her vil vi da kort si at startpunktet (1/6) var da Kyros sa at Jødene kunne dra hjem. Tempelbyggingen ble da utsatt. Senere velsignet Gud tempelbyggingen (24/6) og tempelet ble da ferdig (21/7). Så gikk det da en lang periode fram til den egentlige grunnsteinen (Jesus) kom. Nå er det lov å være uenig i denne tolkningen, men jeg opplever vel at periodene mellom de ulike datoene er noe mer en en tilfeldighet, og derfor har jeg tatt det med her.

Er det mulig?

Oppsummering
Følgende tabell viser da tidspunktet for ulike hendelser i GT oppgitt i år etter skapelsen og år før Jesu fødsel.

Skapelsen 0 4308
(1307)
Flommen 1307 3001
(399)
Spredningen 1706 2602
(541)
Abram født 2247 2061
(505)
Exodus 2752 1556
(570)
Salomo konge 3322 986
(433)
Tempelødeleggelsen 3755 553
(553)
Jesus født 4308 0

(Julian date 4713BC Aleksander den store 332)

Som et eksempel kan vi opplyse at det i tidstabellen bak i vår Bibel står at Jerusalem falt i 587 f.kr. Etter det jeg har forstått er dette tallet begrunnet delvis utfra astronomiske data. Babylonerne var ivrige astronomer og har skrevet om måneformørkelser ol. Babylonske historiske skrifer er da blitt koblet til astronomiske beregninger av himmellegemenes bevegelser, og slik har man da kommet fram til noen årstall. Nå håper jeg at jeg en gang i framtida kan få sjekket de tallene som er presentert i dette heftet med blant annet astronomiske data, men det er altså ikke gjort her. Tallene ovenfor er da i sin helhet bassert på Bibelen.

Hva vil det si å tro?

Her vil jeg til slutt bekjenne at det har gått relativt lang tid fra jeg begynte å lure på om tidsangivelsene i Bibelen virkelig kunne være rett, til jeg virkelig klarte å akseptere dem. Jeg var på en måte barn av opplysningstiden og mente at moderne forskning var det nærmeste vi kom sannheten om jordens historie. I mitt forsøk på å harmonisere Bibelen og vitenskapen var jeg derfor villig til å overse endel ting i Bibelen.

Her vil jeg kort si at jeg fikk hjelp av mine universitetsstudier innenfor astrofysikk til å tro at det var mer sannsynlig at jorda var noen tusen i stedet for noen milliarder år gammel. Det var med andre ord vitenskapelige data som fikk meg til å tro på en 6 dagers skapelse for ca 6 tusen år siden. Det var ikke fordi jeg hadde så stor tro på Bibelen, men fordi jeg innså at 'Big Bang' og evolusjonsteori var håpløse når det gjaldt å forklare hvordan dagens univers har oppstått.

Når jeg i dag tror på Bibelen også i de tilfellene hvor jeg ikke ser noen direkte naturvitenskapelig støtte, så har det sammenheng med at jeg har opplevd at Bibelen har fått rett så mange ganger at erfaringen tilsier at den sannsynligvis vil få rett neste gang også. Tro på Bibelen er altså ikke lenger noe vanskelig, men noe som det er vanskelig å unngå.

Nå finnes det imidlertid også en annen grunn til at jeg velger å tro på hele Bibelen. Jesus sa en gang: Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er om meg han har skrevet. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord? (Joh.5,46) Jeg ønsker å være blant Jesu medarbeidere og ikke blant de han ikke kjenner som engang skal fjernes fra jorda. En betingelse for tilgivelsen er så langt jeg har forstått at vi tror på Jesus. Slik jeg forstår ordene ovenfor, så er det en sammenheng mellom å tro på Jesus og tro på Mosebøkene som da f.eks. tidsmessig inneholder hoveddelen av Bibelens historie. Hvis vi ikke tror det Moses har skrevet, så hjelper det altså ikke å tro at vi tror på Jesus. Verset ovenfor sier vel at det ikke er mulig å "bare tro på Jesus", vi må tro på det han har sagt. Gud gav oss en hel pakke, deriblant mosebøkene, og her vil jeg kort si at jeg virkelig har opplevd at det er sant at Moses har skrev om Jesus. Dette oppdaget jeg imidlertid ikke før jeg begynte å tro at mosebøkene i sin helhet var historie. Planen er å komme tilbake til det i et annet hefte. Her vil jeg bare avslutte med å oppfordre leserne til å "gi troen en sjanse". Jeg tror at Gud ønsker at vi skal tro på hele Bibelen, og her vil jeg til slutt sitere noe annet som Jesus har sagt: Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv. (Joh.7,17)